Støre må samle trådene om Russland

11.01.2023 |

Jonas Gahr Støre under en pressekonferanse i september. Foto:Ingrid Brandal Myklebust / Statsministerens kontor

Krigen i Ukraina blir langvarig. Vi trenger en nasjonal omforent politikk overfor Russland. I dag spriker rådene i flere retninger. 

Hedda Langemyr

Russlands president Vladimir Putin sa at «spesialoperasjonen i Ukraina kunne bli en langvarig prosess» da han møtte landets menneskerettighetsråd forrige uke. Dagens utfordrende sikkerhetssituasjon vil med andre ord trolig vedvare i lang tid framover.

Vi merker alle konsekvensene av krigen i Ukraina, men på grunn av sin geostrategiske beliggenhet setter det et enda sterkere avtrykk i Nord-Norge. Det sivile folk til folk-samarbeidet fyller 30 år i januar. Det blir ingen festlig markering. Russland har gjort alt de kan for å hindre russisk sivilsamfunn å ha kontakt med utlandet gjennom innføringen av autoritære lover som kriminaliserer samarbeid med Norge og andre land. Barentssekretariatet forvalter 26 millioner kroner på vegne av UD for å støtte felles prosjekter mellom norske og russiske organisasjoner. Men pengene kan ikke lenger deles ut til personer eller foreninger som har bånd til eller er underlagt kommunale, regionale eller statlige aktører. I praksis er forutsetningene for folk til folk-samarbeidet slik vi kjenner det, ikke lenger eksisterende.

Situasjonen til Barentssekretariatet setter søkelys på et mye større spørsmål: Hvordan skal den norske nordområdepolitikken se ut framover? Hvordan skal endringen skje? Hvem skal drive fram omleggingen, hvem skal eie den, hvem skal gjennomføre den?

Det er lite som tyder på at sivilsamfunnet selv er med på den politikkomleggingen som nå må finne sted. Da får man heller ikke den forankringen som trengs.

Ett eksempel på dette er tilgangen russiske fiskefartøy har i tre utvalgte havner i nord. Etter sterkt press fra både EU og enkelte opposisjonsparti, landet den norske regjeringen på at russiske skip skal kunne anløpe Kirkenes, Båtsfjord og Tromsø, tre av de viktigste fiskerihavnene i nord. Vi har altså en nasjonal boikott mot Russland, hvor tre havner er unntatt. Som dermed ikke er en nasjonal boikott, men en balansegang mellom boikott og hensynet til å ha et godt forhold til Russland.

Politimester Ellen Katrine Hætta i Finnmark har allerede meldt seg på i det offentlige ordskiftet. Hun tar til orde for å stenge alle norske havner for russiskregistrerte skip. Presset i EU øker også mot Norge. Altinget meldte forrige uke om et oppvaskmøte om norsk fiskerisamarbeid med EU i Brussel. Flere land spør seg nå om Norge er en partner å stole på, siden landet fortsatt gir russiske fartøy lov å legge til kai.

Det er antakelig bare et tidsspørsmål før Norge stenger alle sine havner for russiske fartøy. Foreløpig har næringsinteresser trumfet sikkerhetsinteresser. EU-sanksjonene mot Russlands økonomi, brukt til å finansiere krigsmakten i Ukraina, er et annet spørsmål. Norge har argumentert for unntak fra sanksjonsforskriften for å beskytte den norsk-russiske fiskeriavtalen om felles forvaltning. Russland truer med å si opp hele avtalen om Norge stenger havnene for russiske fartøy. Det vil ramme flere hundre arbeidsplasser i Kirkenes, noe som jevnlig påpekes av LO og deler av det lokale næringslivet.

Slike interesser kan ikke være førende for Norges politikk på området. Regjeringen har bevilget 50 millioner kroner til omstilling av næringslivet i Sør-Varanger. På toppen kommer ulike låneordninger for bedrifter i Øst-Finnmark med en verdi på flere hundre millioner kroner. Dette må det være mulig å bygge videre på for å få plass en politikk som ikke lenger forutsetter at norske verftsarbeidsplasser er avhengig av russiske oppdragsgivere.

En annen sak er bråket rundt norske kommuners vennskapsavtaler med russiske byer. Mens kommunestyret i Tromsø enstemmig vedtok å si opp sin vennskapsavtale med tre russiske byer, gikk debatten i Kirkenes varm: Kommunestyret i Sør-Varanger vedtok å beholde sine vennskapsavtaler med to russiske kommuner, men mot fire stemmer. Andre kommuner, som Harstad, Bodø, Vardø og Narvik legger dem på is. Vi hadde håpet at kommuner skulle slippe å drive utenrikspolitikk, sa Vardø-ordføreren til NRK i november. Han savnet nasjonale retningslinjer på hva en liten norsk kommune skulle gjøre i møtet med store Russland. Dette rotet forsterker inntrykket av at norsk utenrikspolitikk er forskjellig fra et sted til et annet.

Her trengs en avklaring, i form av en felles nasjonal linje.

I dag virker det som om Norges russlandspolitikk avhenger av hvem man snakker med. Mens UD og Nærings- og fiskeridepartementet har sine interesser, har justissektoren og Forsvaret sine. Dette ble nylig eksemplifisert ved forsvarssjefens råd til forsvarsminister Gram. Rådet var å stanse innkjøpet av nye stridsvogner til hæren. Dette kom som en liten sjokkbølge i fagmilitære kretser, fordi stridsvogner er viktig for forsvaret av Finnmark. Rådet om å droppe stridsvognene blir lest av enkelte ordførere i nord og forsvarsorganisasjoner som at dette vil svekke forsvarsevnen av Finnmark. Slike ting, uavhengig av om de stemmer eller ikke, sliter på tilliten mellom nord og sør.

Sektorprinsippet gjør at alle tenker sitt og alle har ansvar for sitt, mens helheten uteblir. I dette vakuumet øker polariseringen i nord, skaper avstand mellom lokalsamfunn i nord og sentrale myndigheter i sør. Dette gapet kan svært lett utnyttes av eksterne aktører som ikke vil oss vel.

Krigen har nå vart i ti måneder. Det er på tide at regjeringen utarbeider en omforent og felles strategi for hvordan Norge skal forholde seg til Russland og denne politikken bør henge sammen med en nasjonal sikkerhetsstrategi for hele landet – også i nord.

Vi får håpe at Forsvarssjefens fagmilitære råd, forsvarskommisjonen og totalberedskapskommisjonen drøfter dette inngående. De skal alle avgi sine innstillinger til våren.

 

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 19. Desember 2022.