En ny sikkerhets­politisk virkelighet i nord

09.12.2022 |

Statsminister Jonas Gahr Støre besøkte Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) og ble vist rundt av generalløytnant Yngve Odlo i oktober i år. Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret

Ukraina-krigen har endret Norges forhold til Russland for generasjoner. Det er derfor på tide med en oppdatert nordområdestategi som tar inn over seg de geopolitiske realitetene.

Av: Hedda Langemyr

Natt til torsdag 24. februar i år gikk Russland til fullskala invasjon av sitt naboland Ukraina, og den største landkrigen i Europa siden andre verdenskrig var et faktum.

Dette var ikke noe bare Europa, men også Norge var uforberedt på. Ideen om en konvensjonell krig med landstyrker – soldater og stridsvogner sendt mot et annet land – var fjern. Vi trodde at krig var noe som var forbeholdt fortiden. Skulle krig oppstå i dag, var dette noe som skjedde langt unna oss.

I deler av Forsvaret og i norske sikkerhetsmiljøer var det likevel høsten og vinteren 2021 en stadig større erkjennelse av at en krig i Europa var et mulig utfall. En av grunnene til dette var at vi fikk et hamskifte i hvordan etterretningen i de ulike vestlige landene opererte. Flere av tjenestene kjørte en åpenhet som mangler sidestykke i moderne tid. Vi ble presentert for detaljerte beskrivelser og satelittfoto av russisk styrkeoppbygging. Tjenestene kom med pressebriefinger og stilte opp i intervjuer, der man i klare ordelag advarte om det som var i ferd med å skje.

Ble dette gjort delvis for å forberede befolkningen i Vest-Europa, som har levd i fred siden 1945, på at det ville bryte ut en storstilt bakkekrig mellom Russland og Ukraina?

Norge i en strategisk periferi

Norges geostrategiske beliggenhet gjør oss utsatt for stormaktsrivalisering og økte spenninger: Fordi vi har en av Europas yttergrenser til en stormakt, vi har hovedarsenalet for Russlands annenslagsevne i vårt nabolag, vi er en del av NATO, og vi er en betydelig gasseksportør – for tiden den største gassleverandøren til Vest-Europa. Norge har også verdens nest lengste kystlinje – kun slått av Canada.

I Finnmark har Norge en 196 kilometer lang grense til Russland. Fram til nå har Norge vært NATO i nord. Finland, med sin 1340 kilometer lange landegrense mot Russland, har helt siden krigsslutt i 1945 på papiret holdt en nøytral linje i allianse- og sikkerhetspolitikken. Krigen i Ukraina satte fart på Finlands ønske om økt militær integrasjon med NATO, gjennom søknaden om fullt medlemskap i alliansen i mai. For Sveriges del går nå landet bort i fra en 200 år gammel tradisjon der landet politisk har vært militært nøytrale.

Finnmark og Nord-Norge er av strategisk stor betydning for Europa – mest fordi regionen har ressurser EU og Europa er avhengige av. Før krigen i Ukraina snakket vi om betydningen av sikre, stabile leveranser av materialer og råvarer som europeisk industri er avhengig av. Krigen i Ukraina og større spenninger mellom USA, EU og Kina har forsterket dette.

Spesielt betydningen av Norges rolle som sikker leverandør av olje og gass er blitt forsterket av krigsutbruddet. Men det som Finnmark har spesielt mye av, er mineraler, fisk og gass. Dette er noe Europa nå er mer avhengig av stabil tilgang på.

Ingen steder i Norge har man på regionalt nivå ført et så tett bilateralt næringssamarbeid og folk til folk-samarbeid med Russland som i Finnmark. Krigsutbruddet skapte derfor særlig stor usikkerhet og omveltning for disse lokalsamfunnene.

Fra starten av 1990-tallet ble det såkalte Barentssamarbeidet Norges viktigste strategiske satsing i Nordområdene. Gjennom Barentssekretariatet som har vært finansiert av UD, ble alt fra fotballklubber, sangkor, teatergrupper, mediehus, pensjonistklubber, næringslivsgründere og lokalpolitikere, oppfordret til å inngå samarbeid med russiske organisasjoner. Dette sivile samarbeidet skjøt fart gjennom 2000-tallet og økte i styrke år for år fram til Russlands annektering av Krim i 2014. Men det var spesielt i Øst-Finnmark at dette samarbeidet var mest framtredende med Kirkenes som Norges grenseby.

Med finsk medlemskap i NATO vil dette nødvendigvis endre seg. Nå blir ikke Norge det eneste NATO-landet i nord med grense til Russland. Finland har en over 1 000 kilometer lengre landegrense til Russland. Det er naturlig å tro at en del av den rollen Øst-Finnmark har hatt i den sivile delen i norsk Russlandspolitikk blir mindre. Fordi det i NATO-sammenheng er naturlig å tenke seg at en del av oppgavene som tidligere utelukkende har vært utført av Norge nå i større grad overføres til Finland.

De sivile konsekvensene av at NATO-grensene flyttes østover snakker vi altfor lite om. Det er av enorm betydning for næringsliv, sivilsamfunn og lokalpolitikk i nord at disse temaene i større grad diskuteres. Både på politisk nivå og på embetsnivå i UD – og i andre relevante departementer.

Et anstrengt naboskap

Det er ikke tvil om at forholdet til Russland er komplisert, vanskelig og usikkert. På mange måter er det helt kaldt. Per i dag er det ingen samarbeidsflater utenom fiskerisamarbeid, søk og redning til havs, og det bilaterale forholdet gjennom de to landenes ambassader. I tillegg har det norske forsvaret en (foreløpig) åpen telefonlinje med Nordflåten i Murmansk. Alt annet er stengt eller satt på hold, som Arktisk råd og Barentsrådet.

Barentssekretariatet er fremdeles “åpent”, men med sterke begrensninger – både fra norsk og russisk side: Norge tillater ikke lenger samarbeid med statlige aktører i Russland, som for eksempel kommuner eller fylker. Sivilt samfunn kan fra norsk side ikke samarbeide med russiske organisasjoner underlagt russiske myndigheter. Mye av russisk idrettssamarbeid med Norge har vært lagt under statlige strukturer, ofte på fylkesnivå. Dette er fryst. Samtidig har Russland innført en rekke restriktive lover som gjør det vanskelig og, i enkelte tilfeller, forbudt for russere å samarbeide med utlandet. Dette legger selvsagt en svært kjølende effekt på et grenseoverskridende samarbeid.

Både Norge og Russland er tjent med felles forvaltning av fiskebestandene i Barentshavet – og er nå enige om en fiskeriavtale for 2023. Samtidig truer Russland med at de kan komme til å «suspendere» avtalen hvis det blir enda vanskeligere for båter fra Russland å legge til kai i Norge, uten at de selv vil være tjent med et slikt avtalebrudd. Russland har stor egeninteresse av å kunne fiske torsk i norsk sone av Barentshavet. Småtorsken bor i øst, mens den drar mot vest når den blir eldre. Å fiske den i vest, altså i norsk sone, er derfor i russisk interesse.

Det er ikke lenger slik at Russland er en god nabo i nord, slik mantraet var i offisiell norsk politikk i mange år gjennom 2000-tallet. Det som for få år siden var et fredelig, vennskapelig folk til folk-samarbeid opplever nå en tydelig tilspissing og eskalering. Det er ikke slik at Russland lenger er en nabo man kan stole på og som man utvikler felles politikkområder sammen med, som mange – også etter Krym 2014 tok til orde for.

Russland har gradvis endret seg til noe som er så radikalt annerledes enn det norske samfunnet. Når vi en gang skal bygge relasjonen til Russland opp på nytt blir det noe annet enn hva det en gang var.

Når vi ikke vet hvor lenge krigen i Ukraina vil vare, så har vi ikke tid å miste når det gjelder de store omstillingene. De tvinger seg frem uansett som følge av finsk og svensk NATO-medlemskap, som følge av økt militær aktivitet i våre nærområder, som følge av et Russland som det foreløpig er vanskelig å spå fremtiden til.

Statsminister Jonas Gahr Støre sa i Stortinget at Russland nå styrer mot et varig brudd med Vesten. Det kan derfor være lurt å se på hva Russland er i dag for å få et klarere inntrykk av hvor landet er på vei:

President Vladimir Putin har vært ved makten i Russland siden 1999. Putin har skrevet om grunnloven og kan ta gjenvalg i 2024 for nye seks år. Det samme kan han i 2030, i en alder av 78. Blir han da valgt igjen, vil han slå Stalin – som “kun” satt med makten i Sovjetunionen i 29 år.

Det finnes ingen uavhengige medier igjen av betydning i Russland i dag. Landet er rangert som land 155 av 180 på Reporters Without Borders pressefrihetsindeks for 2022. Det finnes ikke politisk opposisjon. Landet er definert som “ikke fritt” på den amerikanske Freedom House-indeksen for 2022 med kun 19 av 100 oppnådde poeng på politiske og sivile rettigheter.

Russland er gjennomkorrupt. På Transparency Internationals indeks for 2021 rangeres Russland til land nummer 136 av 180. 27 prosent av alle russere som benyttet seg av offentlige tjenester opplyser at de har betalt bestikkelser i løpet av de siste 12 månedene.

Det er ikke slik at det Russland vi ser nå er noe nytt. Denne utviklingen har vi sett gjennom flere år. Faresignalene har vært mange. Vi i Vesten har kanskje håpet at Russland skulle utvikle seg i en annen retning enn det landet har gjort. Russlands mest kjente og respekterte journalist Anna Politkovskaja ble skutt og drept i sin egen trappeoppgang i 2006. Året etter kåret amerikanske Time Putin til årets person. Drapet er fremdeles ikke oppklart. Russiske myndigheter har utført nervegiftangrep på NATO-jord i Storbritannia. I 2008 invaderte de nabolandet Georgia. I 2014 tok Russland Krym.

Likevel fortsatte man fra myndighetsnivå å snakke om at Arktis og nordområdene var noe annet. Ja, det ble innført noen sanksjoner, men i all hovedsak fortsatte ting som før. I Arktis råd, Barentsrådet, og bilateralt samarbeid om hav og sikkerhet. Rammebetingelsene ble ikke endret. Som resultat av dårlige forbindelser på politisk toppnivå etter 2014, ble mye av samarbeidet overlatt til lavere nivåer i diplomatiet og spesielt til institusjoner i nord. Dette har bidratt til et ensidig fokus på gode samarbeidsforhold med Russland for å demme opp for det vanskelige politiske forholdet mellom statene. Dette har medført at vi har opprettholdt narrativet om den arktiske eksepsjonalismen.

På sett og vis har alle litt skyld i dette, også vi som driver med analyse og debatt om disse tingene – men politisk ledelse har et særskilt ansvar.

Tettere nordisk samarbeid

Med svensk og finsk NATO-medlemskap vil det være et mye større momentum for tettere nordisk samarbeid på sivil side. Ringvirkninger kan for eksempel være nye løsninger knyttet til infrastruktur og transport, og Norge kan få tilgang til nye markeder gjennom tettere samarbeid med Finland og Sverige. Også fordi vi er i en situasjon nå hvor nye næringer bygges i Europa, økte spenninger mellom stormaktene gir mer fokus på strategisk autonomi, og kravene til selvforsyning blir større i en mer usikker verden. Det europeiske markedet kan dermed bli et viktig marked for næringslivet i Finnmark fremover og her er det et momentum for å sikre gode avtaler tidlig.

Samtidig, og det er viktig å huske på dette: Det var vel ingen som kunne forutsi rivingen av Berlin-muren som ble startskuddet for det post-sovjetiske samfunnet og et nytt Europa. Jeg sier ikke at dette er direkte sammenlignbart – retorikken, spenningen og ønsket om konfrontasjon med Vesten fra russisk side er sterkere nå enn da. Men ting skjer fort i den tiden vi lever i, det er konstant behov for omstilling, og vi må erkjenne at endringene også kan bli til det verre.

Vi må derfor samle krefter på tvers – offentlig, privat, sivilt, militært – for å berede grunnen for gode, langsiktige samarbeidsavtaler med land det er sannsynlig at vi også kan samarbeide med på sikt, og som er i Norges interesser.

Mye av responsen så langt har vist at de vestlige etterretningstjenestenes informasjonsdrypp fra månedene og ukene før krigsutbruddet ikke hjalp nevneverdig på den vestlige beredskapsevnen. Det måtte gå ni måneder før konsekvensene av dem har begynt å synke inn i befolkningen.

Hele Europa kjenner krigens omkostninger på kroppen med galopperende matvarepriser, inflasjon, økt rente og sosial uro. Det er først når man når dette smertepunktet i Vest-Europa at det vil tvinge seg fram debatter for hvordan vi kan få en slutt på krigen i Ukraina. Denne debatten har så smått begynt. President Bidens sikkerhetsrådgiver har vært i kontakt med personer tett på president Putin og har også besøkt Kyiv og presentert samme budskap til Zelenskyj.

Vi går en hard og kald vinter i møte hvor beredskapen og evnen til samhold kommer til å bli ytterligere testet.

 

Artikkelen ble først publisert i Befalsbladet, nr. 4/2022.