Norges strategiske utfordring i nord: Hvordan minske faren for konflikt med Russland?

Redaktør | 11.12.2018 | 

Et italiensk Tornado-fly over Bodø lufthavn under Trident Juncture 2018. (Foto: Hanne Hernes / Forsvaret)

Norge bør satse på å få andre NATO-medlemmer til å forstå det strategiske dilemmaet Norge står overfor i nord, for å få dem til å føre en politikk som reduserer faren for konflikt med Russland. Det skriver NUPI-forsker Jakub Godzimirski i denne kronikken.

Norge, som andre stater med begrensede ressurser, må forholde seg til en rekke strukturelle asymmetriske sikkerhetspolitiske utfordringer:

  • For det første er det en asymmetri mellom nasjonale strategiske målsetninger og ressursene landet har til rådighet. Dette handler for eksempel om nasjonal suverenitet over landets territorium, inkludert økonomiske soner.
  • For det andre er det en strategisk asymmetri mellom Norge og landets store nabo i øst. Her dreier det seg om forholdet mellom en liten europeisk stat og den tidligere supermakten som også i dag har globale strategiske ambisjoner.

I løpet av de 70 årene som har gått siden Norge var med på å opprette NATO har Norges situasjon endret seg dramatisk, men den strukturelle og strategiske utfordringen har forblitt den samme. NATO-medlemskap er i dag fortsatt sett på som det beste alternativet for å håndtere eksterne sikkerhetsutfordringer. NATO-løsningen byr imidlertid ikke utelukkende på muligheter, men også på noen strategiske utfordringer.

I motsetning til de andre NATO-medlemmene som grenser til Russland (Estland, Latvia, Litauen og Polen), har ikke Norge negative historiske erfaringer med naboskapet til Russland. Gjennom sin historie som NATO-medlem har Norge satset på en relativt balansert politikk mot Sovjetunionen og senere Russland, basert på de tre prinsippene om (tilstrekkelig) avskrekking, (selvvalgt og nødvendig) beroligelse og (villig) engasjement. Etter den kalde krigen har Norge forsøkt å forvandle den russisk-norske grensen til et område for gjensidig grenseoverskridende samarbeid. Dette handlet ikke bare om bilaterale relasjoner, men ble også sett på som et tiltak som skulle bidra til å minske strategiske spenninger i forholdet mellom Russland og Vesten, inkludert NATO.

Men det norske strategiske «regnestykket» har endret seg dramatisk etter russisk aggresjon mot Ukraina og annekteringen av Krim-halvøya i 2014. Disse russiske aksjonene demonstrerte ikke bare Moskvas vilje til å bruke militærmakt, men også landets økte militære kapabiliteter. Dette har ført til en revurdering av den strategiske situasjonen i grenseområder i nord – man innså at faren for en væpnet konflikt mellom Russland og Vesten ikke kunne utelukkes helt. Norske beslutningstagere forstod det slik at en konflikt mellom NATO og Russland ville få umiddelbare implikasjoner for det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland, og dermed for situasjonen i nordområder.

Dette er et utdrag og hele kronikken til Jakub Godzimirski kan leses i High North News.

Full versjon av kronikken er publisert i High North News og Nordlys 11.12.18 som en del av samarbeidet med UTSYN, en kronikkserie om sikkerhetspolitiske utfordringer i nord.

Kategori: