Skip to content

Et militær­teknologisk kappløp er på gang

30.01.2019 |

Det amerikanske og ubemannede flyet X-47B. Foto: Wikimedia

Militærteknologisk utvikling drives av flere faktorer. Teknologiske muligheter er en, men alt av muligheter blir ikke utviklet til eller får suksess som militærteknologi. En sentral, og kanskje den viktigste faktoren er motivasjonen; de strategiske interessene og sikkerhetspolitikken. Hva ser statene og ikke-statlige aktører som hensiktsmessige og nødvendige teknologier for å nå sine mål?

Av: Gjert Lage Dyndal

Som følge av Russlands annektering av Krim-halvøya og fortsatt forstyrrelser i Ukraina, så har NATO og Russland fått et stadig dårligere forhold. I NATO internt har det de siste årene vært et økt press på statene for å oppfylle de avtalte målene om å bruke minst 2 prosent av BNP på forsvar.

Hvorfor skjer denne militære oppbyggingen, og hva er det som utvikles? Det handler ikke bare om Russland og konsekvensene av Krim, men det er noen dypere og mer alvorlige globale utviklingstrekk vi ser rundt oss. Den militære oppbyggingen foregår mange steder.

I noen tilfeller gir teknologiske muligheter helt nye ideer og motivasjoner til strategene, mens i andre tilfeller er forventningene høyere enn hva som teknologiske faktisk er mulig. Militærteknologien som utvikles kommer som følge av et samspill mellom stater, mennesker, ideer – og teknologien. For å forstå hva som kan komme vår vei de neste årene, må vi forstå både det sikkerhetspolitiske landskapet og den grunnleggende teknologiske basen. Begge deler er meget dynamiske og spennende om dagen.

Sikkerhetspolitiske endringer i en multipolar verdensorden

Vi lever i en tid hvor global politikk endres dramatisk og raskt. Stormaktspolitikken er tilbake. Vi lever nå med en multipolar verdensorden, hvor både Russland og Kina har blitt konkurrenter til USA. USA er fortsatt den ledende sikkerhetspolitiske aktøren på den globale scenen.

Russland er i ferd med å reise seg. En etablert meget sterk atommakt, med moderniserte og mobile konvensjonelle styrker, imidlertid underlegen et kollektivt NATO. Selv om Russland sliter økonomisk er det ingen stormakt som kan overses. Russland har enorme ressurser og er meget motstandsdyktig i kriser og dårlige tider. Russland har presset på vestlige verdier, samhold og NATO som forsvarsallianse det siste tiåret. Dette vil de trolig fortsette å gjøre.

Vi ser nå at Russland åpenbart utfordrer NATO og allierte i informasjons- og cyberdomenet, med mål om å påvirke de politiske prosessene og det indre samholdet i alliansen. Når det gjelder konvensjonelle militære styrker, så har Russland en dominerende posisjon i både Arktis og i svartehavsregionen.

Kina har blitt en likeverdig konkurrent til USA på økonomiske og teknologiske områder. I den forbindelse kan vi snakke om en bipolar situasjon, med USA og Kina. Kina har blitt en konkurrent til USA og allierte i sikkerhetsdomenet i egen region, noe som inkluderer den første og andre øy-kjeden, inkludert Taiwan, samt Sør-Kina-havet. På verdensbasis trenger Kina ytterligere 10-15 år til å bli konkurrent til USA – hvis landet bestemmer seg for det. Det er ikke klart enda.

Kina blir nok sannsynligvis ingen direkte utfordring for Norge, kanskje heller ikke Europa. Men Kina har en økt maktposisjon i sin region, der de nå er en jevnbyrdig konkurrent til USA. Deres Belt- and Road Initiative (BRI) og maritime interesser gjennom Indiahavet til Midtøsten og østkysten av Afrika er blitt av stor viktighet. Potensielle konflikter eller regional krig med USA og allierte vil ha enorme konsekvenser for og påvirkninger på sikkerhetssituasjonen også i Europa, inkludert Norge. Derfor må vi forholde oss til Kina i våre utvidede sikkerhetsvurderinger.

Etter at Russland har gjenreist seg og Kina har fått stadig mer globale interesser og makt de siste årene, har USA i økende grad kommet til å fokusere på fremtidig krigføring mot likeverdige motstandere. Russland og Kina har blitt jevnbyrdige konkurrenter i sine egne regioner, men har ennå ikke den samme globale rekkevidde som USA og dets allierte.

Stormaktskonkurranse fører til behov for storskala konvensjonelle militære kapasiteter

Som følge av Russlands- og Kinas utvikling har det amerikanske militæret nå først og fremst valgt å fokusere på mer jevnbyrdige motstandere. Denne utviklingen vil i økende grad få konsekvenser for NATO som allianse de neste årene.

Denne stormaktskonkurransen vil sterkt påvirke utviklingen av militære kapasiteter og konsepter for krigføring, internasjonale avtaler og reguleringer, og sikkerhetsdynamikken i all sin bredde.

Vi ser allerede at stormaktene i økende grad fokuserer på forbedringer i ‘high-end’ kapasiteter, som missilteknologier og missilforsvar, og forbedret kapasitet og beskyttelse av disse; utviklingen av robotiserte systemer; konvensjonelle marinestyrker og tyngre landstridskapasiteter; og mer robuste luftstyrker for å kunne operere i møte med likeverdige motstandere.

Dette er noe helt annet enn hva vi har sett av konsepter, teknologiutvikling, strategier og trening de siste par tiårene.

Den militærteknologiske utviklingen

I de siste to-tre årtiene har teknologisk innovasjon vært drevet av sivile sektorer. Militære behov og teknologiske miljøer har i mindre grad drevet eller påvirket den teknologiske utviklingen, slik den i større grad gjorde under den kalde krigen og i de to verdenskrigene.

I løpet av de siste par tiårene har miniatyrisering av teknologi, økt dataprosesseringskraft og automatiserte eller autonome prosesser og systemer, ledet til stadig nye og spennende teknologier for samfunnet. Mange viser seg å ha stor nytte også for militær anvendelse. Stadig flere nye militære teknologier drar nytte av disse generelle teknologiske trendene.

Hvor fort og langt utviklingen av moderne militærteknologier vil gå, er derimot avhengig av behovene. Igjen; hva ser stater seg tjent med å utvikle?

De fleste stater bruker ganske begrensede ressurser på utviklingen av militærkapasiteter i dag, sammenlignet med tider med økt spenning i fortiden. Om behovene skulle endre seg, så vil mye ny teknologi komme til anvendelse i løpet av kort tid. Det har vi erfart i oppseiling til eller under andre store kriger i historien. Dette bør vi adressere.

Hos stormaktene og i NATO ser vi i dag særlig et stort fokus på moderne teknologier innen: informasjonsdomenet; missil og anti-missilteknologi; rommakt; og autonome og robotiserte systemer.

Autonom databehandling, masseovervåkning og misledende informasjon

Autonome dataalgoritmer og stadig bedre kommunikasjonskapasitet er med på å forbedre, forandre og skape nye måter stater og bedrifter kan bruke, og utnytte, disse og andre teknologier på.

Det er stadig bedre muligheter for effektiv overvåking – masseovervåkning – hvis noen vil gjøre det. Det er klart mulig å påvirke store befolkningsgrupper, egne eller andres, eller for målrettet påvirkning mot enkeltpersoner. Hva som er god og riktig informasjon blir stadig vanskeligere å følge med på.

Eierskap til og verdien av data blir mer åpenbar. Flere stater fokuserer mer på vern av nasjonale forskningsdata, økonomiske og politiske data. Eierskapet til data blir ekstremt verdifullt. Vi bør forvente flere nasjonale tiltak for å beskytte befolkningen og sikre dataene.

Hvordan dette vil utvikle seg med tanke på det fullt åpne internett som har dominert samfunnet et par tiår er vanskelig å spå. Hvordan internasjonale bestemmelser vil utvikle seg på disse feltene er også usikkert, da vi klart ser økende mistillit til internasjonale regler og organisasjoner.

Alt dette vil prege utviklingen av sivil og militær data og kommunikasjonsteknologi, og vice versa.

Missil- og antimissil-teknologi

De russiske og kinesiske systemene med luftforsvar og moderne missiler har blitt en stor utfordring for USA, og NATO (i tilfellet Russland). Det har vært særlig fokus på kryssermissiler med utvidede kapasiteter, og vi ser nå at INF avtalen er i ferd med å løpe ut. Russland har særlig fokusert på utvikling av missiler med ekstreme høye hastigheter, for å sikre at missilene kommer gjennom fienders forsvarssystemer.

De lange rekkeviddene og ytelsene, og muligheten til å bære både konvensjonelle og nukleære stridshoder, gjør disse nye moderne missilene til en stadig større trussel for NATO og allierte. Det foregår nå et våpenkappløp om missil- og antimissil-teknologier.

Betydningen av rombaserte tjenester øker

Vi har sett et kommersielt romkappløp de siste årene. Mange bedrifter og nå mer enn 70 stater har egne ‘space agencies’, og mer enn 800 bedrifter selger omfattende rombaserte tjenester. Norge har egne satellitter i bane rundt jorden, og den første helnorske raketten ble skutt opp i verdensrommet 21. september sist høst. Norge har hatt et sterkt romforskningsmiljø og bedrifter involvert i årevis. Militære enheter og Etterretningstjenesten har også vært store brukere av rombaserte kapasiteter.

Det forventes at den enorme utviklingen innen rombaserte tjenester, mange kommersielle og for små nasjoner, vil gi nye muligheter for militær sektor i løpet av få år. Det er også viktig å merke seg at det sannsynligvis kommer til å føre til en langt større sikkerhet for romtjenester, bare basert på den enorme økningen i antall plattformer og leverandører av tjenester.

Med den stadig økte betydningen av rombaserte tjenester for det moderne sivile samfunn, og for militære styrker, så ser vi også at stormaktene øker satsningen på egen rommakt og på antisatellitt-systemer. Det er store bekymringer om moderne anti-satellitt systemer, for eksempel fartøyer som utvikles for inspisering av satellitter. Enkelt sagt; har man utviklet manøvrerbare fartøyer for slik bruk, så kan disse selvsagt også benyttes i andre militære øyemed, for eksempel til å ødelegge eller forstyrre andres kapasiteter.

Autonome og robotiserte systemer

For et par år siden så publiserte jeg sammen med to tidligere forskningskollegaer en bok om fremtidens autonome våpensystemer: ‘Når dronene våkner’ (Berntsen, Dyndal og Johansen, 2016).

Vår hovedkonklusjon var at det er mye teknologi tilgjengelig og fortsatt en enorm videre utvikling av autonome teknologier – men at det er den sikkerhetspolitiske dynamikken som vil avgjøre hva og hvor mye som vil utvikles til effektiv militærteknologi. Potensialene for omfattende og svært effektive robotiserte systemer er stor. Derfor argumenterte vi for at etiske og juridiske, så vel som militærstrategiske og politiske vurderinger om avtaler og reguleringer av dette bør diskuteres nå.

Potensialet til rask utvikling av robotiserte full-automatiserte eller autonome krigføringskapasiteter for å bruke mellom jevnbyrdige eller nært jevnbyrdige motstandere er enormt, og skremmende. Vi ser allerede store fremskritt i missil- og luftforsvar, men også i maritime undervannskrigføringssystemer. Slike teknologier må forventes å bli dominerende i de fleste domener i en ikke så fjern fremtid.

Hvordan bør Norge forholde seg til dette?

Med Norges tradisjonelle tette knytning til NATO og til sitt bilaterale forhold med USA, Storbritannia og Tyskland, så er det vanskelig å isolere seg fra stormaktsdynamikken. Dette både når det gjelder anskaffelser og integrasjon for internasjonale operasjoner. Men også for forberedelser til å motta støtte fra disse sentrale bilaterale partnerne fra NATO til Norge.

Det er klart at vår strategiske posisjon dessverre ligger i skjæringspunktet mellom to av de mest sentrale globale sikkerhetspolitiske aktørene om dagen, Russland og USA.

Det er stor sannsynlighet for at vi blir del av spenningsfeltet, eller slagfeltet om det skulle komme til konflikt. Norge kan derimot selv delvis velge eller påvirke i hvilken grad vi og vårt territorium skal oppfattes som en trussel for Russland. Derfor er selvstendig geopolitisk og strategisk tenkning og selvstendige valg om balansegang så viktig for oss.

I dette nye dynamiske multipolare verdenssystemet, er det ikke gitt hvordan fremtidens sikkerhetsstrukturer og politiske samarbeid vil være, så vi bør tenke både nytt og bredere om nasjonal sikkerhet.

Jeg er i ikke i noen posisjon til å definere norsk politikk eller fremtidig fokus, men mener at både når det gjelder data og kommunikasjonssystemer så er det viktig med selvstendig nasjonal kontroll, langt utover militære behov.

Ikke minst mister Norge enorme verdier som følge av dataspionasje årlig. Det vil helt klart være kostnadseffektivt i et samfunnsperspektiv å satse mer nasjonalt på teknologiutvikling og kapasiteter. Vi bør ta stilling til konsepter som missilforsvar på grunn av vår geografiske posisjon, og vi bør være svært bevisste på hvilke styrker og fremtoning vi vil ha i nord, og hva de kan bety eller oppfattes av Russland.

Igjen, en norsk balansegang er nødvendig. Som småstat bør vi ha egne etiske og juridiske tanker om hvordan verdensrommet skal kunne nyttes av militære styrker. De eksisterende reguleringene er i så henseende rimelig utdaterte. Av samme grunn, bør vi og vurdere og ta stilling til om det bør være grenser for utviklingen og bruken av autonome og robotiserte våpensystemer.

Nettopp fordi vi er en småstat bør det ligge i vår ryggmarg å vurdere behovene for internasjonale reguleringer og avtaler når det gjelder utvikling av nye kraftfulle våpensystemer.



Oberst (PhD) Gjert Lage Dyndal er dosent ved Forsvarshögskolan i Sverige, og en av UTSYNs fagprofiler. Denne artikkelen er basert på innledningen som Dyndal holdt på Sikkerhetskonferansen i Oslo, 12. januar 2019.

Artikkelen ble først publisert i Transit magasin, 29.01.19.

 

Scroll To Top