Skip to content

I fjor høst fikk alle husholdninger tilsendt brosjyren Du er en del av Norges beredskap fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) med råd om forberedelser og håndtering av mulige kriser. Dette gjenspeiler erkjennelsen av at sivile spiller en stadig viktigere rolle for statlig sikkerhet.

Av: Gunhild Hoogensen Gjørv, professor ved UiT

Totalforsvarskonseptet legger til grunn et tett samarbeid mellom sivile og militære aktører. Under den kalde krigen handlet totalforsvarskonseptet om at det ikke var mulig å beskytte landet uten sivil deltakelse, og sivil støtte til Forsvaret ble vektlagt. I dag er det derimot mer fokus på forsvarssektorens støtte til sivile myndigheter. Siviles rolle i forsvaret er igjen på agendaen, men hva dette innebærer har likevel fått lite oppmerksomhet.

I tillegg til totalforsvarskonseptet er motstandsdyktighet et sentralt konsept, særlig i NATO og EU. Motstandsdyktighet handler om samfunnets evne til å stå imot en krise, både når det gjelder håndtering og kunne gjenoppta de «normale» samfunnsfunksjonene så raskt som mulig.

Både totalforsvarskonseptet og NATO/EUs fortolkning av motstandsdyktighet har en ovenfra-og-ned tilnærming. Selv om sivile er avgjørende for statens evne til å takle kriser, er hovedfokus fortsatt på kapasitetene til statlige myndigheter og institusjoner – ikke folk flest. Beredskapsbrosjyren fokuserer til en viss grad på å inkludere sivile, men det er behov for mer fokus på hvilke styrker og svakheter i samfunnet som folk møter under kriser, og hvordan dette kan utvikle seg i en kriseperiode.

Store deler av den norske befolkningen bor i sør, og lagrede ressurser følger antall innbyggere. Rundt ti prosent bor i Nord-Norge, med en rekke kapasiteter som er avgjørende for hele nasjonens forsvar. Men mangelen på lagrede ressurser for krisesituasjoner i nord gjør en sterkt avhengig av effektiv levering av nødvendige sivile og militære forsyninger. En krise kan variere i alt fra brudd i internett, strøm- og vannforsyninger som pågår over noen dager, til en territoriell invasjon. Sannsynlige scenarier vil ikke falle innunder NATOs artikkel 5, det vil heller være mindre angrep med fokus på å slå ut tjenester vi er avhengige av til daglig. Hvis kommunikasjonsnettet er nede blir tilgang til pålitelig informasjon vanskelig, men feilinformasjon og rykter kan fortsatt spres – og potensiell desinformasjon kan bli distribuert for å villede.

I nord er det ikke bare innbyggerne, men også i økende grad flere turister som kan reagere annerledes i et ukjent miljø. Noen vil begynne å forflytte seg til steder de tror kan være tryggere eller som har flere ressurser, men spesielt de smale veiene i nord kan fort bli flaskehalser hvis folk reiser sørover. Samtidig vil sivile og militære myndigheter flytte egne forsyninger og personell nordover for å håndtere krisen. Luftfart kan være utilgjengelig, og uten jernbaneforbindelser er tog irrelevant i nord. Drivstoff til kjøretøy kan også bli en mangelvare.

Håndtering av kriser avhenger ikke bare av forberedelsene myndighetene gjør, men også våre egne evner. Folk kan oppleve et bredt spekter av usikkerhet i en endret situasjon, og reagere ulikt avhengig av deres egen beredskap, situasjonsforståelse og følelse av frykt. Man vil antakeligvis vente i noen timer, og stole på at systemene vil være tilbake i drift innen kort tid. Men hva hvis det har gått to dager uten mulighet for kommunikasjon og alt fortsatt er nede? Eller to uker? Hvem vil vi intuitivt søke til for ledelse og informasjon, når dette ikke er umiddelbart tydelig? Hvem stoler vi på?

Våre kapasiteter som sivile er altså like viktig som kapasitetene til myndigheter og forsvaret. Elisabeth Braw fra den engelske tenketanken RUSI bemerket nylig på et seminar om sivil beredskap at den sivil-militære samhandlingen i totalforsvaret er en del av «moderne» avskrekking. Moderne avskrekking innebærer en forbedret sivil situasjonsbevissthet, en tydelig forståelse av samspillet mellom sivile og militære, og sivile som kan arbeide sammen og støtte hverandre i en krise. Samtidig kan åpne, demokratiske samfunn også være sårbare for desinformasjon og polarisering av politiske synspunkter. Polarisering destabiliserer samfunnstilliten som vår samhandling avhenger av.

En del av vår styrke i samfunnet må derfor komme fra våre evner til å håndtere uenighet og tvister, og at vi avstår fra å splittes inn i isolerte posisjoner. Vår samfunnstillit er en del av vår motstandsdyktighet. Fremfor militærmakt handler moderne avskrekking vel så mye om sivil evne til å opprettholde en åpen dialog og takle vanskelige spørsmål.

I en tid med hybride trusselscenarier trenger vi ikke bare mer fokus på hvordan sivile ressurser kan bli brukt av det militære. Det er også behov for mer debatt og forståelse om hvordan avskrekking må endres til å inkludere sivile kapasiteter. For å opprettholde samfunnstilliten er økende sivil situasjonsforståelse helt fundamentalt, og tilliten må forbli intakt skal vi være motstandsdyktige mot kriser.

Kronikken ble først publisert i Klassekampen, 02.04.19.

Les mer av det Gjørv skriver om totalforsvaret: Nye tanker om sikkerhet

 

Scroll To Top