Regjeringens terrortiltak må begrunnes

Feltoperatører fra Etterretningsbataljonen samtrener med kollegaer under den multinasjonale vinterøvelsen Cold Response 2020 i Troms. Foto: Ole-Sverre Haugli / Forsvaret.

Kontraterrorstrategien bærer preg av teknologioptimisme, og ignorerer årsaker til radikalisering.

Av: Simen Bakke, senior informasjonssikkerhetsrådgiver og fagprofil i UTSYN

Regjeringen offentliggjorde sin nye kontraterrorstrategi den 15. juli, én uke før 10 års markeringen etter terrorangrepene i Regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011. I strategien finner vi flere konkrete tiltak som skal sette sikkerhets- og etterretningstjenestene bedre i stand til å avdekke terrornettverk og avverge angrepsplaner. Borgernes sikkerhet er en av statens viktigste oppgaver, og lovverket må tilpasses den digitale tidsalderen.

Kontraterrorstrategien bærer imidlertid preg av å være nokså teknologioptimistisk med fokus på at terror kan bekjempes med teknikk fremfor å anses som et menneskelig ekstremismeproblem.

Tiltak som har til hensikt å forhindre årsaker til utenforskap og radikalisering, er fraværende i strategien. Utfordringen med mange av de teknologiske virkemidlene er at de også kan ha negative effekter på demokratiske rettigheter, som kommunikasjonsfrihet og personvern. Derfor trenger vi demokratisk debatt.

Et av de mest egnede eksemplene på hvorfor slik debatt er nødvendig i norsk sammenheng, finner vi fra i fjor når Regjeringen ble nødt til å stanse innføringen av tilrettelagt innhenting i forbindelse med implementering av ny lov for Etterretningstjenesten. Innføringen ble stanset etter at EU-domstolen i november 2020 påpekte at masseinnsamling av data er uforenelig med borgernes krav på kommunikasjonsfrihet, hjemlet i EUs kommunikasjonsdirektiv.

EU-domstolens avgjørelse ser imidlertid ikke ut til å ha stanset Regjeringen permanent, da de i sin kontraterrorstrategi nå skriver at arbeidet med innføringen av tilrettelagt innhenting skal videreføres. Til tross for at Forsvarsminister Bakke-Jensen i juni i år svarte på skriftlig spørsmål i Stortinget at de rettslige problemstillingene må analyseres grundigere. Videre påpeker Regjeringen i sin kontraterrorstrategi at evnen til å avdekke terrornettverk i utlandet begrenses i dag av at loven ikke er implementert. Dette er problematisk argumentasjon.

For det første er ikke påstanden begrunnet. Det er umulig for borgere i demokratiet Norge å ta stilling til om dette faktisk er tilfellet, altså at det er sant, eller om det primært er strategisk politisk kommunikasjon for å sette innhentingen i et mer fordelaktig lys.

Det blir jevnlig ført terrorsaker for norske domstoler, hvor individer blir tiltalt for terrorplanlegging og andre terrorrelaterte forhold. Samme dag som kontraterrorstrategien ble lansert, ble en 25 år gammel mann fra Skien dømt til 12 års fengsel for deltakelse i terrorplanlegging. Informasjon i slike saker kommer ofte fra ulike kilder, også fra samarbeidende tjenester i utlandet.

Spørsmålet er om implementeringen av tilrettelagt innhenting faktisk ville gjort Norge bedre i stand til å avdekke terrornettverk i utlandet, slik Regjeringen hevder. Det ville trolig, i enkelte saker, gjort Norge mindre avhengig av samarbeid med sikkerhets- og etterretningstjenester i utlandet. Om virkemiddelet i seg selv ville ført til avdekking av flere terror relaterte saker, er imidlertid en påstand som fremstår som ubegrunnet.

De to terrorangrepene som faktisk har funnet sted på norsk jord, i nyere tid, er utført av to nordmenn, bosatt i Norge. Samtidig er det nokså åpenbart av masseinnhentingen har negative sider i demokratiske stater. Ellers ville ikke EU domstolen hatt sterke innvendinger mot tilsvarende overvåkning i andre stater.

Når Regjeringen ønsker å utvide PSTs adgang til å bedrive informasjonsinnhenting og lagring i det digitale domenet, er dette en debatt vi bør ønske velkommen. Vi har alle, som borgere, behov for sikkerhet og fravær av terror.

Det Regjeringen samtidig bør gjøre, er å bruke mer tid og krefter på å redegjøre, presist, for årsaker, antatt nytteverdi, positive virkninger og negative konsekvenser med tilhørende beskrivelser av usikkerhet, som følger med slike inngripende virkemidler. Det holder ikke med generelle beskrivelser av at trusselbildet er krevende og at dagens metoder er utilstrekkelige. De kan bedre enn dette.

Vi blir som samfunn tvunget til å velge posisjon, for eller imot innføringen av inngripende virkemidler som kan komme i konflikt med demokratiske verdier, uten å gis reell innsikt og mulighet til å ta stilling til de inngripende virkemidlene. Dette er en av de viktigste erfaringene etter fjorårets behandling av Etterretningstjenesteloven. Norske borgere bør kunne forvente bedre dokumentasjon når Regjeringen ønsker å implementere inngripende virkemidler. Bevisbyrden ligger på de som ønsker tiltakene innført, ikke på de som blir påvirket av dem.

 

Kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 20. juli 2021.