Kruttsterk generalsekretær skaper gruff for Norge

21.07.2021 |

Faksimile av Befalsbladet nr. 2-2021.

Hvis vi fremover får en global maktfordeling med to supermakter, USA og Kina, så vil det bli veldig krevende for Norge å ikke velge side. I alle tilfeller vil det forutsette en mye større satsning på og styrking av det norske totalforsvaret.

Av: Hedda Langemyr

Under den kalde krigen sto vi overfor et rustningskappløp og en ideologisk rivalisering mellom USA og Sovjetunionen. Norges tette forhold til USA og vår geografiske nærhet og historiske og diplomatiske bånd til Sovjet gjorde det mulig – om enn krevende – å manøvrere mellom avskrekking og beroligelse. Kina har vi imidlertid ikke like god kunnskap om, hva gjelder kinesisk historie, politikk og kultur. Fredsprisutdelingen i 2010 bidro til å fryse de diplomatiske forbindelsene mellom Norge og Kina, noe vi fortsatt merker etterdønningene av. Det transatlantiske samarbeidet står heller ikke uforandret fra den kalde krigen og frem til nå. Det blir med andre ord ikke en mindre krevende tid for Norge fremover.

Realpolitikk versus verdipolitikk

I diskusjonen om NATOs nye strategiske konsept vektlegger Stoltenberg betydningen av vestlige verdier, og gjør et poeng av at Kina står langt unna mange av dem. En av utfordringene er at om NATO gjør det til sin oppgave å projisere vestlige verdier vil de kunne møte motstand internt, for eksempel fra land som Tyrkia og Ungarn.

I tillegg kan en sterkere verdiforankring også eskalere konflikten med Russland. Russlands reaksjoner mot og innstramminger overfor vestlig finansierte ikke-statlige organisasjoner i Russland er et godt eksempel. Russiske myndigheter beskriver sine reaksjoner som et nødvendig tiltak mot vestlige påvirkningsoperasjoner, fordi organisasjonene målbærer et vestlig verdinarrativ, og de yter motstand mot myndighetene.

Sett fra russisk side forstås et vestlig rettighetsfokus som et virkemiddel som splitter fremfor å styrke samholdet, og noe som bidrar til det motsatte av en felles positiv samfunnsutvikling.

Den åpenbare lærdommen er at for mye press gir motstand. Norge og vesten bør trå balansert og varsomt hvis vi i fremtiden ønsker at våre militære og ikke-militære virkemidler faktisk sett skal nå de målene vi har satt oss.

For oss som bor i Norge tenker vi gjerne at vårt system er best. Og at det hadde vært en fordel om alle andre levde litt mer som oss. Vi bør likevel tenke gjennom hvor offensive vi skal være med hensyn til å påføre andre vårt styre- og verdisett. Vi kan godt ha disse moralske og verdimessige undertonene, men hvordan de blir brukt blir avgjørende for den sikkerhetspolitiske dynamikken – ikke bare mellom stormakter, men også for mindre stater i Europa. Kina deler relativt få av våre verdier og følger ikke våre regler. Og selvsagt er det legitimt å gjøre motstand og svare imot. Men hvis ideen er at vi skal videreføre den samme linjen vi hadde i Afghanistan og i andre «out of area»-operasjoner hvor vi prøvde å endre andre land til å bli mer som oss, så har historien vist oss ettertrykkelig at det ikke alltid har vært en god idé.

Internasjonale «out of area»-operasjoner versus regional sikkerhet

Gjennom mange år har Norge spesialisert seg på etterretning av Russland. Vi har vært en aktiv bidragsyter på dette feltet inn i NATO, mye på grunn av vår geografiske beliggenhet. Det er vanskelig å se for seg at det samme vil være tilfelle i en eskalert stormaktskonflikt mellom USA og Kina. Hvis vår etterretning blir mindre interessant, fordi Kina blir mer interessant, så må Norge finne nye områder hvor vi kan bidra inn i alliansen.

11. september 2021 trekker internasjonale styrker seg ut av Afghanistan. En æra er over. Det er symbolsk at dette skjer på dagen 20 år etter at flyene krasjet inn i Twin Towers. Tiden framover ligger til rette for å ta en kritisk gjennomgang av alliansens aktiviteter de siste to tiårene. Hvordan skal den skal utvikles videre? Hva har vi kommet styrket ut av? Hva har vi lært? Hva slags kompetanse har det tilført vårt eget forsvar og alliansen som helhet? På hvilke områder bør vi være mer varsomme fremover? Hvilke sikkerhetsspørsmål bør vi stille oss? Og kanskje ikke minst, hva slags exit-strategi skal vi ha, om vi deltar i utenlandsoperasjoner?

Solberg kjører nå en tydelig linje på at hun ønsker et NATO som gir europeisk forsvar, og i større grad bidrar til regional sikkerhet. Hennes linje er at vi bør være mer tilbakeholdne med Norges bidrag i «out of area»-operasjoner, og hun mener også at man skal være mer tilbakeholden med hensyn til hvilke funksjoner og hva slags rolle NATO skal spille fremover.

Nye sikkerhetspolitiske utfordringer og ikke-militære trusler

Vi bør, på den ene siden, være forsiktige med at NATO gaper over for mye og infiltrerer stadig nye politikkområder. Det er fordi det vil svekke mange av medlemsstatenes handlingsrom og fleksibilitet.

Når det gjelder detektering, kartlegging og håndtering av en del ikke-militære trusler som går på tvers av grenser – mot demokratiske institusjoner, mot kritisk infrastruktur, mot næringsliv og mot sivilbefolkning – så er vi avhengige av god og tett kontakt med våre allierte.

Hvis Solberg mener at dette i større grad er noe vi skal håndtere selv, at det ikke skal være en del av NATOs oppgaver, så er det viktig å erkjenne at vi per i dag ikke har noe nasjonalt planverk for dette.

Samtidig – på mange måter kan man si at totalforsvaret har blitt revitalisert i Norge. Vi har fått bedre sivil-militært samvirke, beredskapsetatene på militær og sivil side er tettere koblet på hverandre enn det som var tilfelle tidligere. Skredet i Gjerdrum reflekterte dette, redningsarbeidet der viste et godt samarbeid mellom sivile og militære etater – og vi har sett godt samarbeid mellom politi og Heimevern i forbindelse med grensekontroller under koronapandemien. Men vi har også en rekke utfordringer og trusler mot demokratiet som ikke fanges opp av dette samarbeidet. Det gjelder i cyberdomenet, og det gjelder så og si alt som foregår i informasjonsdomenet. Som for eksempel desinformasjon, ulike former for påvirkningsoperasjoner, og hatprat som truer politisk rekruttering og mobilisering.

Dersom Solberg mener alvor med at landene skal bygge sivil motstandsdyktighet på egen fjøl, så er det norske totalforsvaret en sak som må langt høyere opp på den politiske dagsorden – og det må i mye større grad prioriteres økonomisk. Per i dag har vi verken strukturer eller budsjetter som tar seg av gapet mellom etater og befolkninger, noe som gjør at dette gapet opprettholdes. Det er en sårbarhet i seg selv, som lett kan utnyttes av andre aktører.

 

Kronikken ble først publisert i Befalsbladet nr. 2-2021.