I urolige tider er tilliten vi har til hverandre og til våre myndigheter vårt viktigste forsvarsverk.
Hedda Langemyr, daglig leder i UTSYN, Mimmi Kvisvik, leder i fagforbundet FO og Are Tomasgard, LO-sekretær
Vi har sett det før og vi vil se det igjen: Når kriser og katastrofer oppstår, er det de svakeste i samfunnet som rammes hardest. Covid-19-pandemien er illustrerende. Det var tungt for mange, men de strenge smitteverntiltakene slo hardest ut for de mest sårbare: Barn og unge i krevende omsorgssituasjoner, fattige, mennesker med psykiske- og rusrelaterte lidelser og mennesker med ulike funksjonshindringer.
Nå står vi i dyrtid med renteøkninger, dyrere energipriser og galopperende matvarepriser som øker forskjellene. Igjen er det folk nederst ved bordet som betaler den høyeste prisen. Situasjonen forsterkes av Russlands brutale angrepskrig i Ukraina, en krig som trolig vil pågå i lang tid framover. Vi må derfor ruste oss for tøffere tider, både her hjemme og ute.
Sommeren 2022 gjennomførte Norstat på vegne av Utsyn en landsdekkende spørreundersøkelse som blant annet tok for seg folks tillit til norske myndigheter generelt, og ivaretakelsen av sikkerhet og beredskap spesielt. Denne, så vel som en rekke andre tillitsundersøkelser, bekrefter at vi nå erfarer tillitsslitasje.
Det er særlig to faktorer som slår negativt ut. For det første: Tilliten svekkes mer på små steder med avstand til byer og sentra. Økende splittelser mellom regioner og mellom by og land utgjør derfor en av de største utfordringene for tillit i Norge i dag.
For det andre: Ulikhet i levekår og sosiale forskjeller svekker tillit. En rapport fra OsloMet i fjor høst viser at 130.000 husholdninger lever i reell fattigdom, mens 280.000 husholdninger sliter for å betale sine månedlige regninger, renter og avdrag på lån. Det er dramatiske tall.
I rapporten «Sosiale kriser krever sosialfaglige løsninger» (2022) skriver FO at en bevisst sosialpolitikk må være en integrert del av Norges beredskap. Psykososial beredskap handler om å forhindre utenforskap og å ivareta personer i sårbare situasjoner når det utenkelige skjer. Derfor må vi rigge et samfunn som forebygger kriser og som er i stand til å håndtere kriser og konsekvensene av disse.
Erfaringene fra koronapandemien viser at den norske samfunnsmodellen er en styrke i så måte: Velutviklede helse- og sosialtjenester og en offentlig sektor med høy kompetanse, samt bred tillit til norske helse- og velferdsmyndigheter, bidro til at Norge var et landene som kom best ut av pandemien. Samtidig vet vi at forebygging handler om mer enn dette. Det handler om å sikre gode oppvekstvilkår for barn og unge, det handler om å motvirke utenforskap, styrke frivilligheten, så vel som å sørge for gode velferdsordninger og et ordnet arbeidsliv som utligner økende forskjeller.
Ifølge Etterretningstjenesten gjennomfører nå «fremmede stater» påvirkningsaktivitet for å påvirke ordskifter, holdninger og beslutninger. Blant annet har Russland og Kina over tid vist vilje og evne til innblanding i politiske prosesser i vestlige land. Med krigen i Ukraina er det sannsynlig at Russland vil øke omfanget av påvirkningsoperasjoner mot land i Vesten, Norge inkludert.
Sivilbefolkningen, næringsliv og offentlig sektor rammes av hybride trusler som omfatter alt fra cyberangrep og sabotasje, til påvirkningsoperasjoner og spredning av desinformasjon. Trusler i vår tid handler dermed ikke bare om angrep på digitale eller fysiske objekter og installasjoner, men også de som har mål om å svekke noen av demokratiets grunnpilarer.
Det gjør de gjennom å svekke tillit, skape tvil og forvirring. Og de gjør det gjennom å forsterke eksisterende konfliktlinjer og svekke sårbare befolkningsgruppers tillit til medier og myndigheter. Målet er å undergrave det norske demokratiet fra innsiden.
For å håndtere denne trusselen, trenger vi derfor en tillitsreform, ikke bare i offentlig sektor, men også av norsk offentlighet.
Etter mange års velstandsøkning og økonomisk vekst i Norge, går vi nå fra et rent overskuddssamfunn til dyrtid. Det fører til mer kamp om fellesgoder og ressurser. Vi står overfor tøffere prioriteringer, og må håndtere disse uten at det svekker tilliten ytterligere og dermed gjør oss enda mer sårbare for negativ påvirkning.
Her kan fagbevegelsen spille en viktig og konstruktiv rolle. Den kan bidra til at kunnskap og kriseforståelse blir bredt forankret i alle deler av landet og på ulike nivåer i arbeidslivet. Den kan engasjere seg i arbeidet for å motvirke hets og sjikane i den offentlige debatten, og sånn sett bidra til å trygge de som utsettes for det. Den kan bidra til et saklig og faktabasert ordskifte på sine områder i politikken. I en mer krevende økonomisk situasjon kan den bidra til å verne om det organiserte arbeidslivet og trepartssamarbeidet.
Og den kan stå i bresjen for utviklingen av en sterkere og mer fremoverlent sikkerhetskultur der alle erkjenner og tar sin del av ansvaret.
Artikkelen ble først publisert i Dagsavisa den 14.02.2023