På forelesning med fienden

08.11.2022 | ,

Universitetet i Tromsø. Foto: Harald Groven/Wikimedia Commons

Det finnes enorme mengder sivil informasjon som er nyttig for utenlandske interesser. Det meste er verken topphemmelig eller klassifisert.

Saken om den angivelige russiske agenten som ble pågrepet på vei til jobb ved Universitetet i Tromsø nylig, har fått mye oppmerksomhet – både nasjonalt og internasjonalt. Det tilhører sjeldenhetene at en illegalist blir pågrepet i Norge, det vil si en person som over tid har hatt falsk identitet i sivilsamfunnet for å legge til rette for et annet lands etterretningsoperasjoner. Et forskningsnettverk er infiltrert.

Hvem har ansvaret?

For det første er det litt rart at ledelsen ved UiT blir så sjokkert over at dette skjer. Det har lenge vært snakket om økt etterretning i nord. De åpne trusselvurderingene har i flere runder eksplisitt påpekt at akademia er en yndet sektor både for spionasje og for å skaffe etterretningsinformasjon. Et forskningsnettverk som attpåtil jobber med sammensatte og hybride trusler er selvsagt et ekstra interessant mål.

Debatten i ettertid har gått mellom blant annet tidligere etterretningsleder Ola Kaldager og professor ved UiT Gunhild Hoogensen Gjørv. Kaldager sitt poeng har vært at man bør styre unna kinesiske og russiske forskere i forskning på nasjonal sikkerhet. Det er det ikke veldig vanskelig å være enig i, men det vil imidlertid ikke hjelpe stort. Mange av de som spionerer for stormaktene rundt omkring i verden kommer ofte fra tredjeland. Å bare utelukke de landene som utgjør den største direkte trusselen for oss vil kunne redusere trykket noe, men ikke ha all verdens betydning. Dessuten vil det bidra til stigmatisering av disse nasjonalitetene ved universitetet, noe som kan skape unødige splittelser internt i fagmiljøet, slik professorer og ledelsen ved UiT hevder.

For det andre har det vært diskusjon om hvor ansvaret for å forebygge slike hendelser ligger. Her har universitetets talspersoner vært tydelige på at de ikke er etterretningsoffiserer, og at det er PST sin jobb å gripe inn hvis de oppdager at forskere kommer hit under falskt dekke. For litt over en uke siden uttalte rektor Dag Rune Olsen seg til Khrono: «Det er ikke en oppgave et universitet skal prøve å gjøre bedre enn myndighetene som har ansvar for det», sa han med henvisning til at UDI hadde gitt mannen oppholdstillatelse og at det egentlig ikke var særlig mer universitetet kunne ha gjort. Som det desidert største universitetet i Nord-Norge med særlig fokus på sikkerhet i Arktis og trusler mot sivilsamfunnet virker det som en ikke ubetydelig ansvarsfraskrivelse.

Denne prinsipielle tilnærmingen om hvem som har ansvar for hva har mye for seg i fredstid, men i byggingen av totalforsvaret er nettopp noe av poenget at disse skottene må tettes. Det tar seg ikke godt ut at ledelsen ved UiT tilsynelatende ikke er seg sin del av det ansvaret bevisst.

Ingen hjelp å få fra politikere

Dessverre har ikke kunnskapsminister Ola Borten Moe (Sp) sin reaksjon stått i forhold til situasjonen. Snarere er hans reaksjon vært talende for hvordan man på politisk nivå oppfatter skjermingsbehovet i vår tid: At det kun er hemmeligstemplet informasjon som er viktig informasjon for en utenlandsk agent.

I et intervju med NRK advarer nemlig Borten Moe om å «bli paranoide hele gjengen», fordi «det som foregår på våre universiteter trenger ikke å være og er stort sett ikke topphemmelig og klassifisert aktivitet».

Da har ikke statsråden tatt innover seg hvordan hybrid krigføring virker, spesielt i informasjonsdomenet.

For en agent kan det være vitalt å vite hva norske forskere studerer og forsker på, hva Forskningsrådet, regjeringen og storsamfunnet prioriterer, hva vi som samfunn vekter og vurderer, hva vi tenker på – og hva vi glemmer å tenke på.

Det kan dreie seg om hvordan forskningsmiljøene vurderer hva de politiske miljøene tenker på som våre viktigste sivile trusler, alt fra hvor motstandsdyktige samfunnet er for ytre påvirkning, hvor mange prosent beredt totalforsvaret vårt er, til hvor mange som har alternativ oppvarming i hjemmene, hvor i landet strømnettet er mest sårbart, hvilke regioner som kobles først ut ved strømmangel og hvilke deler av landet som er minst sårbare for økte energipriser.

Borten Moe betrakter kun topphemmelig (militær) informasjon som noe som er verdt å beskytte, og at sivil og forskningsbasert informasjon ikke krever noen form for særegen skjerming, selv om det kan handle om informasjon som utenlandske miljøer har en interesse i å avdekke og utnytte.

UD jobber på sin side med endringer i eksportkontrollforskriften for å tydeliggjøre hva som faller inn under regelverket for forskningssektoren, ettersom det også omfatter kunnskap og teknologier som er rettet mot sivile samfunn, men som kan brukes til militære formål, såkalt “dual use”.

PST har lenge advart mot at dette er en sårbar sektor som lett kan utnyttes, og at vi trenger bedre kontroll av forskere som kommer til Norge fra land vi ikke har sikkerhetssamarbeid med. Samtidig har Forskningsrådet og Kunnskapsdepartementet langt på vei belønnet nettopp denne type forskningssamarbeid. Kunnskapsdepartementet har imidlertid nå satt igang et arbeid med å utvikle retningslinjer for ansvarlig internasjonalt samarbeid. Dette skal ferdigstilles sommeren 2023.

Vi lever i en sikkerhetsmessig omstillingstid. Da er det spesielt viktig at kunnskapsleverandører oppdateres på det nye trusselbildet. Vi har et sterkt sektorprinsipp som har tjent oss godt i dyp fred, men som utfordres i en skjerpet situasjon med økte trusler utenfra. Det er essensielt fremover at politisk ledelse og embedsverk i de ulike departementene snakker bedre sammen. Det er behov for klarere nasjonale retningslinjer som forener ønske om utstrakt internasjonalt forskningssamarbeid basert på åpenhet og tillit med grunnleggende risikoanalyse og sikkerhetskultur i sektoren.

 

Kronikken ble først publisert i Dagsavisen 8. november 2022.