Cecilie Hellestveit
På begge sider i Israel-Gaza konflikten kommuniserer lederne med sine egne befolkningsgrupper gjennom TV, radio og digitale flater, altså de viktigste komponentene i informasjonsdomenet. Her kommuniserer de også med fienden og fiendens befolkning, samt med tredjeparter – stater, institusjoner og opinioner i ulike land over den ganske klode. For i denne krigen er informasjonsdomenet spesielt sentralt. Flere av krigens seire vil avgjøres her. Det kan også lett ta fyr, for i Israel-Palestina konflikten er informasjonsdomenet usedvanlig ladet og svært tett befolket. Et vell av ulike agendaer drives frem i informasjonsdomenet, som også skjuler ulike typer feller og spredningsfarer. Dette gjelder også for Norge.
Før jeg går inn på de ulike mekanismene i informasjonsdomenet, er det på sin plass med en rask rekapitulasjon av bakgrunnen for den brutale eskaleringen i Midtøsten-konflikten.
Hamas-angrepet 7. oktober forårsaket over 1300 drepte i Israel, og er et vannskille i konflikten mellom Israel og palestinerne. Det var første gang etter 1948 og frigjøringskrigen (som Israel kaller det) eller den store katastrofen (Nakhbaen, som palestinerne kaller det), at organiserte grupper av væpnede palestinske menn gikk til massivt angrep på sivile befolkningssentra på suverent israelsk territorium.
For Israel har angrepet skapt et dypt og rystende traume som vil vare i generasjoner. Hamas på sin side, erklærte raskt seier – både fordi ingen hadde forutsett angrepet og hindret det, men også fordi «effektene for fienden» var så store.
Måten angrepet var organisert på, har plassert Israel i en situasjon hvor Hamas på Gaza må uskadeliggjøres. 7. oktober-angrepets form rettet seg mot selve eksistensberettigelsen til staten Israel, opprettet etter jødeforfølgelsen i Europa under andre verdenskrig. På suverent israelsk territorium skulle jødiske sivile være trygge. Aldri mer skulle sivilbefolkningen slaktes «fordi de er jøder», eller familier, barn og eldre dras ut av sine hjem av uniformerte menn og deporteres som fanger til en ukjent skjebne et annet sted. Og det var her angrepet til Hamas traff blink. For første gang gjenskapte en palestinsk gruppe det europeiske Holocaust i Midtøsten. Angrepet er helligbrøde, og tvinger israelske styresmakter å svare på en måte som vil avskrekke tilsvarende angrep for all fremtid.
Trolig har Hamas lagt opp til at Israels svar skal endre situasjonen på Gaza for alltid. Angrepet har vist at å la Hamas være de facto styresmakter her, er for farlig for Israels sikkerhet. Men angrepets form låser også Israel på annet vis. Etter 2007 da Hamas tok over kontrollen på Gaza-stripen og Israel strammet til sin blokade, har Israel hevdet at bulldosere og gravemaskiner kan ha militær verdi for Hamas, og derfor kan blokkeres. Særlig europeiske land har hevdet at Hamas som de facto palestinske styresmakter på Gaza, trenger slike redskaper for å bygge opp infrastruktur etter bombing fra israelsk luftmakt. Det viktigste redskap i 7. oktober-angrepet for å forsere grensegjerdet mot Israel og muliggjøre bakkeinvasjonen for minst 1500 væpnede menn fra Gaza, var nettopp bulldosere og gravemaskiner. Det ligger i angrepets form at status på Gaza før 7. oktober 2023 ikke skal kunne gjenopprettes.
Israels statsminister og leder av krigskabinettet, Benjamin Netanyahu, har vært klar på at Israel etter dette angrepet både har plikt og rett til å nøytralisere Hamas på Gaza for å beskytte Israels befolkning, og at en bakkeinvasjon er i emning. Men mellom Hamas og Israels brutale svar, står den palestinske befolkningen på Gaza. De er fanget, og har ingen steder å dra eller gjemme seg. Egypt og Jordan har begge signalisert at de ikke tar imot palestinske flyktninger. Rundt halvparten av Gazas innbyggere er barn, og allerede etter tre uker med innledende luftangrep, hadde palestinernes tall over drepte barn på Gaza passert 3000.
Informasjonsdomenet er en egen arena, adskilt fra selve maktbruken. Likevel er det en naturlig og integrert del av krigføringen. Redskap her kan dreie seg om seleksjon av informasjon, vektlegging, blokkering av enkelte stemmer eller mer aktive tiltak for å vri forståelsen av hendelser i bestemte retninger. Men partene benytter også manipulative overdrivelser, spinn av historier, eller ren desinformasjon. I vår digitale virkelighet, og særlig med nye virkemidler som kunstig intelligens og «deep fakes», er instrumentene mangfoldige. Og de når langt.
For synligheten og symbolikken knyttet til Israel-Palestina konflikten gjør at informasjonsdomenet her er særlig viktig, men det medfører også særlig risiko. Synligheten bunner i flere forhold. Både Israel og Palestina har store diasporaer og støttemiljøer i en rekke land. Konflikten har også blitt utnyttet av mange andre styresmakter gjennom mange år. Men kanskje viktigst er det at konflikten foregår blant to befolkninger som i større grad enn det som er vanlig i Midtøsten lar domstoler, journalister og sivilsamfunn slippe til og dekke krigen og krigens effekter.
Det er alltid sentralt for en part i en væpnet konflikt å kontrollere informasjon som tilfaller egen befolkning. Men informasjonsdomenet benyttes også til å kommunisere med fienden og fiendens befolkning, samt med tredjeparter – stater, institusjoner og opinioner i ulike land over den ganske klode.
De siste tre ukene har publikum, også her hjemme, blitt gjenstand for et bredt register av informasjon. I den ene enden av skalaen har vi avklassifisert etterretningsinformasjon fra partene eller tredjeparter, og brede og grundige faktabaserte analyser fra analyseinstitusjoner eller redaktørstyrte medier. Men vi har også sett vinklet nyhetsstoff, svært manipulerende og selektiv fremstilling av hendelser, overdrivelser som er vanskelige å bekrefte eller avkrefte og ren desinformasjon. Det har dreid seg om bilder og videoer tilsynelatende fra krigsteateret, men også hentet fra andre kriger eller sågar fra dataspill. Det har vært rapportert om tilfeller av «deep fakes», og massespredning av poster på sosialer medier. Det koker i informasjonsdomenet.
Kontroll av informasjonsdomenet er særlig viktig i tidlige faser av en krig. Tiltak retter seg i hovedsak mot tre ulike publikum: egen befolkning, fienden (med befolkning) og utenforstående tredjestater (med befolkning).
Det er gjerne ulike hovedfunksjoner for kontroll av informasjonsdomenet. I krigen mellom Hamas og Israel kan vi grovt dele disse inn i fem:
1.Mobilisering. For det første handler kampen i informasjonsdomenet om å mobilisere egen befolkning til krig. Begge befolkningsgruppene må forberedes på store tapstall, og informasjonsdomenet benyttes til dette. Lederne på begge sider taler nå om – og stålsetter sine respektive befolkninger for – en krig som kan bli mer omkostningsfull i tap av menneskeliv enn det israelere og palestinere har opplevd på generasjoner.
På israelsk side har myndighetene erklært unntakstilstand og krig, og har mobilisert over 300 000 reservister. Fremstillingen av angrepet fra Hamas 7. oktober skal mobilisere hele det israelske samfunnet til en felles kamp mot en eksistensiell og dødelig fiende. Dette hensynet preger måten israelske medier dekker angrepet og konflikten. Denne dimensjonen trenger verken lovhjemmel eller pisk. Selvsensuren og det usagte gjør jobben. Netanyahu taler om den forestående krigen som «Israels andre frigjøringskrig». Under den forrige frigjøringskrigen mistet Israel mer enn 6000 mennesker, rundt 1 prosent av befolkningen på den tiden. Ordbruken hinter om at det israelske samfunnet må forberede seg på større tap enn på mange generasjoner.
Tilsvarende toner kommer fra Hamas sitt lederskap. Angrepet mot Israel hylles som en seier som traff fienden i hjertet. En fremstående Hamas-leder i utlendighet i Gulfen, Khaled Meshal, trekker inn hvilke omkostninger et folk må stålsette seg for når den endelige kampen skal stå. Han illustrerer megetsigende prisen for frigjøringskamp ved å vise til at «russene måtte ofre 30 millioner sovjetborgerne i kampen for frigjøring fra nazistene». Palestinsk dekning av konflikten fra Gaza viser en nådeløs fiende uten begrensninger som barmhjertighetsløst dreper barn og som det er verdt å ofre alt – også i siste instans egne barn – for å bekjempe.
2.Demonisering. Et litt annet fenomen er behovet for å få alle til å lojalt slutte opp om styresmaktenes svar, og marsjere i takt under krigen. Brutaliteten og de irrasjonelle dimensjonene hos fienden fremheves for å vise at fienden må bekjempes og at ingen andre utveier finnes. Dette handler i noen grad om å «mørne» sine egne for krigshandlinger, men det handler først og fremst om å disiplinere egne rekker, om å legge kritiske spørsmål til egne styresmakter i bero, og aller viktigst – gjøre det helt umulig å strekke ut en hånd til fienden eller gå i ledtog med fienden.
Demonisering gjør at alle vil kjenne på et press for å avsløre de blant sine egne som ikke er lojale nok mot saken. Demoniseringens hovedformål er disiplinering av egne rekker. Dette er likevel et høyt og farlig spill. Det finnes utallige eksempler på at om demoniseringen tipper over eller løper løpsk, vil den berede grunnen til represalier og brutale overgrep mot fiendens befolkning.
Og her skal man være spesielt oppmerksom på ett særlig forhold i informasjonsdomenet. Det er forbudt å begå krigsforbrytelser, men det er ikke forbudt å lyve om at din fiende begår krigsforbrytelser. Det gjør at partene kan ty til mange typer feller, triks eller løgn for å sverte motstanderen her.
informasjon hos hver part blir ensrettet. Begge parter kontrollerer tilfang av informasjon fra og til egen befolkning. Israelske myndigheter har innført hjemler for å ta kontroll over hvilke flater som tilflyter egen befolkning i Israel. På Gaza-stripen, hvor pressefrihet i utgangspunktet er begrenset, er det svært krevende å få informasjon fra palestinsk hold som gir en sannferdig fremstilling av hvordan militære mål blandes inn i sivil infrastruktur, eller historier som viser at fienden Israel faktisk tar hensyn til sivilbefolkningen. Under krigen vil det oppfattes som å gå den grusomme fiendens ærend.
På begge sider gir informasjonsdomenet mulighet for å mobilisere egen part, demonisere fienden, og dermed skape disiplin i egne rekker og en høy terskel for aktivitet som kan sidestilles med illojalitet eller svik. Det er her vi finner hoved dynamikken mellom partene i informasjonsdomenet under krigen.
3. Kommunikasjon med fienden. En annen funksjon som samvirker i informasjonsdomenet er signalering til fienden eller fiendens befolkning. Det kan være for å svekke mobiliseringsviljen eller redusere demonisering hos fiendebefolkningen, i den hensikt å svekke fienden.
Men det kan også være for andre formål. Endel av budskapet som deles, handler om å trusler. Når Hamas opplyser om at israelske gisler allerede er drept etter angrep mot militære mål de første to døgnene etter bombingen av Gaza startet, signaliserer de at enkelte typer sentrale militære mål er immunisert med gisler. Hensikten er å komplisere luftoperasjonen og trekke israelske styrker inn på bakken i stedet, hvor Hamas har fordeler. Når israelske tjenestemenn nevner muligheten for å overføre myndighet over Gaza til den palestinske selvstyremyndigheten på Vestbredden, mens dagen etter lekkes et dokument om planer for deportasjon av palestinere til Sinai, kan det naturligvis signalisere intern uenighet. Men det fungerer også som strategisk kommunikasjon om hva som er mulige utganger for palestinerne. Det ene er åpenbart et slags tilbud, det andre alternativet en trussel. Også blant palestinerne kan disse alternativene skape splid.
4. Før-prosedering. En ny dimensjon ved denne krigen er at palestinsk og israelsk militær aktivitet fra, mot eller på Gaza er underlagt den internasjonale straffedomstolen i Haag, ICC. Etter 2021 er det klart at ICC anser at den kan straffeforfølge enkeltmennesker eller militære ledere som er ansvarlige for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten eller folkemord som begås på Gaza. Men ICC vil kun åpne sak dersom 1) det foreligger indikasjoner på krigsforbrytelse og liknende, og 2) dersom parten selv ikke straffeforfølger. Dette er prosesser som kommer lenge etter at krigen er over. Likefullt foregår før-prosederingen allerede nå, under krigen.
Hvordan dette spiller seg ut ble synlig da det kristne palestinske sykehuset al-Ahli ble truffet. Palestinske myndigheter meldte om sjokkerende høye sivile tap, opp mot 500 drepte. Sykehus har sterk immunitet i folkeretten, og dersom de angripes, må fienden følge helt spesielle prosedyrer. De var ikke fulgt her, og dermed er det sterke indisier på brudd på krigsforbrytelse fra Israel. Like etter angrepet postet en israelsk kilde nær Netanyahu på X at «israelske luftstyrker angrep en Hamas-base inne i et sykehus på Gaza» – en post som senere ble slettet. Israel avklassifiserte deretter tre etterretningskilder som viste bilde og video som skulle gi tekniske indikasjoner på at det var en rakett fra Islamsk Jihad som traff ved sykehuset. Fransk etterretning har frigjort lignende informasjon. Her forsøkte Israel å ta kontroll over narrativet (Israel sto ikke bak), peke på en mindre aktør hos fienden (Islamsk Jihad), samt å så tvil om informasjonen som kommer fra Hamas (i denne saken og fremover). Hamas svarte med å fremstille Israel som teknologisk overlegen og dermed ha anledning til manipulasjon av bilder og video (det er fortsatt Israel som står bak). Like etter offentliggjorde Hamas en liste med navn, adresse og personnummer på 3000 barn som var drept av israelske angrep, for å vise at informasjon fra Hamas er sann og etterrettelig. På dette planet foregår det en pervertert kamp om sannheten i informasjonsdomenet. Samtidig har Israel vist at i al-Ahli bombingen har de tekniske bevis som i så stor grad sår tvil om at Israel var «riktige vedkommende» at man trolig kommer unna jurisdiksjonen til ICC for dette angrepet.
Denne delen av informasjonskampen handler om å «dominere informasjonsdomenet». Hver part forsøker å eie narrativet om store angrep, svekke troverdigheten til fiendens informasjon, legge ansvaret for klare krigsforbrytelser på motparten, og sørge for økt handlingsrom for egen part.
5. Tredjeparter. Den siste delen av informasjonskrigen mellom partene handler om tredjeparter. Det gjelder stater i regionen, stormakter utenfor regionen eller opinionen i tredjeland.
Dette er kanskje den mest kompliserte delen av informasjonskrigen, og i den konflikten som nå utspiller seg, trolig den aller farligste med tanke på spredning, både i regionen og utenfor Midtøsten. For i dette rommet er det svært tett befolket. Her er det en rekke aktører ut over partene selv som blander seg inn for å mele egne kaker i ruinene av palestinernes og israelernes krigføring og lidelser.
En åpenbar hensikt med informasjonskrigen er å påvirke naboland i Midtøsten-regionen. Israels viktigste redskap er avskrekking gjennom å vise evne og vilje til svært omfattende og brutal maktbruk. USAs omfattende militære kapasiteter er til stede for å avskrekke andre regionale aktører, fra Hizbollah i Libanon til Iran i øst. Palestinernes viktigste virkemiddel er derimot å gjøre de sivile tapstallene så høye at naboland ikke lenger har handlingsrom, men tvinges – gjennom anstendighet og press fra opinionen – til å ta tungt parti for palestinerne, ut over fordømmelser i ord. Det er hvordan omfanget av krigføringen blir formidlet i informasjonsdomenet, noe altså begge parter har en interesse av å spille opp, som også kan få den nye ordenen som er i emning i regionen til å kollapse.
Israel-Palestina konflikten er den synligste konflikten i verden. Det er både en velsignelse og en forbannelse. For konfliktens involverte parter er dette en eksistensiell kamp. Men kampen er også symbolsk viktig langt ut over Midtøstens grenser. Et bredt tilfang av informasjon om konflikten gir høy grad av synlighet, og mye bevegelse i opinionen i ulike land, hvor Midtøsten-konflikten gjerne smelter sammen med lokale spenninger og skillelinjer.
I Norge har vi klare flankemiljøer i konflikten, og fordi den er så kjent og skillelinjene så tydelige, benytter politiske partier og grupper den gjerne for å plassere seg verdimessig i valget mellom sikkerhet og rettigheter, dialog eller konfrontasjon. Det har stor verdimessig og politisk verdi, men koster nærsagt ingenting for norske politikere. Men det gjør at konflikten er preget av symbolikk, følelser og verdispråk, snarere enn kjølige analyser. Informasjonskampen fra begge parter slår derfor ned som lyn i tørr lyng i Norge. Og den vinklingen og ensrettingen av informasjon som er en naturlig del av selve krigen i Midtøsten, når oss nærmest uten filter. Det forårsaker en lignende (men spesifikt lokal) polarisering hos oss – selv om vi verken skal disiplineres eller ofre alt og dø i denne krigen.
Forrige gang vi opplevde at partene i en krig konkurrerte om å fremstille motstanderen som ubarmhjertige og barbariske krigsforbrytere, var i Syria-krigen i 2013. Da foregikk en svært opphetet informasjonskrig i nyhetsmedier og på digitale flater for å portrettere Assad-regimet som krigsforbrytere og opposisjonen som blodtørstige terrorister. Begge parter tapte informasjonskrigen. Vestlige stater endte opp med å snu ryggen til begge parter («det finnes ingen gode å støtte lenger»), mens unge muslimske menn fra den ganske verden la i vei for å sloss mot uhyrene som forgrep seg på forsvarsløse sunni-muslimske sivile i Syria. De ble fremmedkrigerfenomenet som endret gangen i krigen. De som virkelig tjente på informasjonskrigen var IS, den islamske staten. Selv om IS nå har mistet territoriell kontroll i Irak og Syria, lurer bevegelsen i bakgrunnen i Midtøsten. De har forsøkt å få inngrep med Palestina-konflikten i mange år. Dette kan være deres store mulighet.
Under militære operasjoner på Gaza de siste 15 år, har Israel vært relativt isolert, og sympatien har stort sett vært med palestinerne, som den svake, underlegne og utbombede part. I den krigen som nå raser, har imidlertid Hamas sin orkestrering av jødeforfølgelsen i Europa endret dynamikken. Europeiske stater er i stor grad låste i sine reaksjoner. Holocaust binder tyskerne til masten. USA og Storbritannia står last og brast med Israel, og Frankrike frykter at krigen skal antenne muslimske minoritetsmiljøer på hjemmebane, hvor det alt ulmer. Det gjør at konflikten denne gang bringer opp og smelter sammen med skillelinjer i Europa på nye og farlige måter.
For mange mennesker representerer Midtøsten-konflikten en religiøs kamp, mellom muslimer og jøder. For veldig mange flere, handler det derimot om noe annet. Konflikten symboliserer kampen mellom det rike og høyteknologiske nord og de tidligere kolonimaktene, representert ved Israel, og det fattige sør – de elendige og rettsløse. Og det er særlig denne siste dimensjonen som gjør konflikten eksplosiv også i våre egne samfunn.
I muslimske minoritetsmiljøer i Europa var det stor frustrasjon over europeisk likegyldighet etter hvert som den arabiske våren druknet i blod og ble til langvarige og svært brutale kriger. Da FNs menneskerettighetsråd høsten 2021 la ned ekspertgruppen for krigsforbrytelser i Jemen, til tross for ugjendrivelige indikasjoner på omfattende krigsforbrytelser, samt rapporter om over 60 000 barn døde av sult etter vestlig støttet blokade bare i krigens første to år, var det resignasjon å spore i muslimske miljøer. Da Russlands aggresjonskrig mot Ukraina i 2022 førte til helt andre typer reaksjoner i Europa, ble det murret høyt i muslimske miljøer med nær tilknytning til Midtøsten. Det som nå folder seg ut på Gaza, leses i disse miljøene i lys av disse hendelsene det siste tiåret. De merker seg at fordømmelse av en okkupasjonsmakt (Russland) og en annen (Israel) er helt ulik. Og mens alle får mobilisere til støtte for Ukraina i Europa, er demonstrasjoner til støtte for palestinerne nå forbudt i land som Frankrike og Tyskland.
Og nå er vi over i en del av effektene av informasjonskrigen som trolig partene selv i liten grad kalkulerer med eller har oversikt over. Vi er i informasjonskrigens blindsone. Og her melder andre entreprenører seg på, hvor mange verken har fred eller partenes beste for øye.
Teksten var først publisert i Befalsbladet.