Koronaviruset krever at vi står samlet

3D animasjon av strukturen til et koronavirus. Kilde: Scientific Animation / Wiki Commons

Det er en tid for alt: Den kritiske gjennomgangen skal og vil komme, men akkurat nå bør vi alle – media og opposisjonen inkludert – bruke tid og krefter på å oppsøke og spre informasjon – ikke på å lufte frustrasjon.

Av: Benjamin Larsen

Norge er et privilegert samfunn. Vi er stort sett skånet for alvorlige hendelser. Vi er i liten grad vant til å legge begrensninger på hvordan vi lever våre liv av hensyn til ytre begivenheter. De fleste problemene er ikke mer alvorlige enn at myndighetene kan gi råd og overlate til folk å bestemme i hvilken grad de er relevante for dem. Vi har en høyt utdannet befolkning og en høy grad av tillit, og det gjør at denne tilnærmingen i all hovedsak er helt riktig. Vi har også et velfungerende demokrati, og en sentral del av dette er en sterk offentlighet og kultur for å vie de sakene som står på den offentlige dagsorden grundig og kritisk oppmerksomhet. Dette en viktig verdi, og på ingen måte noe jeg vil utfordre på generelt grunnlag.

Derfor stritter det litt imot når jeg skriver følgende: Den kritiske kulturen vår kan i noen sammenhenger være en svakhet. I møte med koronaviruset tror jeg det kan være slik. Vi er så vant til å stille kritiske spørsmål til myndighetene at vi fortsetter å gjøre det på autopilot også når vi står overfor ekstraordinære situasjoner.

Koronaviruset representerer en form for krise vi har liten erfaring med. Den vil vare over tid og situasjonen vil hele tiden være under endring. Tiltakene som er faglig riktige vil avhenge av situasjonsbildet i sanntid. Myndighetene vil løpende oppdatere rådene de gir. Rådene vil være basert på til dels svært komplekse analyser av hvordan de vil påvirke samfunnet totalt sett. Omfanget av ulike aktører og helsetjenestenes størrelse som organisasjon bidrar til ytterligere kompleksitet. Dette fører også til at det er uunngåelig å gjøre feil i enkeltvurderinger.

Samtidig vil folk ha behov for enkle rammeverk for å forstå det som skjer rundt dem. Medias alminnelige logikk vil være å stille stemmer opp mot hverandre og å se på enkeltvurderinger. Kritiske stemmer vil komme til orde, uten at media kan ha et helhetsbilde som tillater dem å vurdere det faglige grunnlaget for kritikken. Kanskje vil det heller ikke være kapasitet hos myndighetene til å korrigere løpende mediesaker.

Lekfolk vil gjerne forfølge en enkelt logikk og komme fram til et resultat som ikke gir mening holdt opp mot myndighetenes handlemåte. Eksempelvis er det lett å tenke at myndighetene nå bør være så restriktive som overhodet mulig så tidlig som mulig, med utgangspunkt i en forestilling om at det er mulig å stanse smittespredningen helt, eller fordi man ikke har overblikk over konsekvensene av strengere tiltak.

Frykt og maktesløshet kan gi grobunn for frustrasjon og sinne. Dette kan utnyttes av aktører med en agenda, enten det er å signalisere handlekraft eller mer alvorlige hensikter.

Det er vanskelig å forholde seg til tiltak og råd som er utarbeidet på et komplekst grunnlag. Det er for eksempel krevende å forholde seg til et mål om å holde behovet for intensivplasser på sykehus innenfor et visst vindu. Det føles utrygt å ta inn over seg at det ikke lenger er mulig å oppspore hver enkelt smittekilde, og en balanse mellom å opprettholde samfunnsfunksjoner og minimere smittespredning vil alltid være mulig å kritisere.

Et krav om tydelig kommunikasjon krever også at autoritative myndighetsråd ikke drukner i mindre kvalifiserte «second guesses». Det er grenser for hvor mye tid de øverste faglig ansvarlige i helsemyndighetene kan bruke på å være tilgjengelige for offentligheten i en krise. De trengs først og fremst i rollene som ledere for sine institusjoner. Siden krisen vi er oppe i nå utspiller seg over tid, med raske endringer i situasjonsbildet, er det også slik at det bare er helsemyndighetene som har helhetsbildet. Dermed er det er rett og slett ingen som har forutsetninger for å ha et like godt overblikk over nåsituasjonen.

Derfor er det kanskje også relevant å stille disse spørsmålene: Hvor stort er behovet for å gå grundig inn i alle innvendinger mot myndighetenes råd mens krisen pågår? Hvilken verdi har en kritisk debatt som nødvendigvis må ligge på etterskudd av situasjonen i sanntid? Er det flere som bør se sin rolle i å videreformidle og opplyse, framfor å stille spørsmål som allerede er besvart? Kan vi bruke mer energi på å oppsøke og spre informasjon enn å lufte frustrasjon?

Disse spørsmålene har overføringsverdi til andre situasjoner. Det spres allerede desinformasjon om koronaviruset, alt fra relativt uskyldige råd med tvilsom faglig verdi til grove konspirasjonsteorier om biologisk krigføring. Vi begynner etter hvert å bli godt kjent med desinformasjon og polarisering som utenrikspolitiske virkemidler i en digital virkelighet. Med det som et ekstra bakteppe, bør det være klart at det er et behov for å etablere sterkere normer om å begrense politiseringen av krisesituasjoner.

Koronakrisen bør kanskje føre til at vi stiller spørsmål ved hvordan den kritiske offentligheten fungerer i møte med ulike typer situasjoner. Jeg tar ikke til orde for en mindre kritisk offentlighet, men for at flere av oss bør reflektere over hvilke kritiske spørsmål som kommer når. Håndteringen av koronaviruset vil utvilsomt bli evaluert. Da bør vi også benytte anledningen til å evaluere hvordan den offentlige samtalen tilpasser seg i en krisesituasjon, der tilliten til råd som blir utarbeidet i sanntid er avgjørende for et godt resultat. Det er et spørsmål om holdning og situasjonsforståelse. Noe som bør interessere alle som arbeider med beredskap.

Benjamin Larsen er cand. pharm. og tidligere byrådssekretær for helse og sosiale tjenester i Oslo.

 

Benjamin Larsen. Foto: Jon Tesdal

Foto: Jon Tesdal