Hva betyr forsoning for Norges totalforsvar og totalberedskap?

Laura A. Janda

I en usikker tid preget av mange store samfunnsutfordringer, er motstandsdyktighet hos sivilbefolkningen viktigere enn noensinne, spesielt i nordområdene. Motstandsdyktighet krever at vi har tillit til hverandre. For å skape tillit trenger vi forsoning mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen i nord.

Det er nylig publisert tre omfattende kommisjonsrapporter om hvordan Norges styrker og svakheter kan komme til å påvirke fremtiden vår; Forsvarskommisjonen (FK), Totalberedskapskommisjonen (TBK) og Sannhets- og forsoningskommisjonen (SFK).

Når vi ser disse rapportene i sammenheng, trer følgende bilde fram: Nord-Norge – og spesielt Øst-Finnmark – er den viktigste regionen for norsk sikkerhet, men den er og mest utsatt. Ifølge TBK vil Forsvaret trenge støtte fra sivilbefolkningen i nord når det gjelder forsyninger, transport og bruk av infrastruktur. Det er for det meste i nord at «minoritetene ofte blir sett ned på og utsatt for mobbing, hatprat, trakassering og til dels diskriminering i møte med majoritetsbefolkningen» (SFK).

Flere forhold gjør Øst-Finnmark spesielt utsatt: forsvar, klima, økonomi, transport og forsyning, samt lav befolkningstetthet. I en farligere verden med krig i Europa økes betydningen av nordområdene for internasjonal stabilitet og sikkerhet.

Russland har plassert kjernevåpen i nærheten av den norske grensen. Russland, Kina og andre land har økt sin aktivitet i regionen. Klimaendringer vises raskere i nord enn andre steder. Som følge av sanksjoner har næringslivet i nord mistet handelspartnere over grensen i tillegg til at de, som alle andre, blir påvirket av den vanskelige situasjonen i verdensøkonomien.

Det er få transport- og forsyningslinjer i Nord-Norge og de strekker seg over lange avstander, noe som kan gjøre tilgangen til varer som mat og brensel vanskelig. Den tynnest befolkede regionen i Norge er Troms og Finnmark med bare tre innbyggere per kvadratkilometer. Til sammenligning er befolkningstettheten nesten ti ganger så høy i Sør-Norge.

Befolkningen i nord både synker og eldes raskere enn ellers i landet, dermed er det færre som kan bidra med sivil støtte i en eventuell krise. I denne situasjonen utgjør den samiske og kvenske befolkningen i Nord-Norge med sine lokalkunnskaper en spesielt verdifull ressurs for Norge.

En rød tråd i alle de tre rapportene er tillit som en helt nødvendig betingelse for totalforsvar og -beredskap. Det er et stort fortrinn at det norske samfunnet er preget av høy tillit til myndighetene. Men tillit er skjørt. Det er mye lettere å rive ned tillit enn å bygge den opp igjen.

Vi ser også at tillit kan undergraves gjennom falske nyheter og desinformasjonskampanjer. Vi vet også at Russland fører slike hybride krigskampanjer nettopp med formål om å bygge ned tillit gjennom å forsterke skillelinjer i samfunnet.

Da den kjente historikeren og russlandseksperten Timothy Snyder nylig ble spurt om råd mot russiske påvirkningskampanjer, svarte han at man først og fremst må lege sosiale sår i eget samfunn. Her har Norge en jobb å gjøre. Fornorskningspolitikken fratok mange samer, kvener og norskfinner deres språk og identitet. Under andre verdenskrig deltok medlemmer av disse minoritetsgruppene i kampene ved Narvik og i motstandsbevegelsen, men fikk lite anerkjennelse for sin innsats.

Også i disse dager står en rekke uløste konflikter igjen, som for eksempel Fosen-saken. Mot denne bakgrunnen er det naturlig at noen samer uttrykker frykt for at Sannhets- og forsoningskommisjonen rapport vil bli oversett. For eksempel har Torjer A. Olsen (Professor i urfolksstudier ved UiT Norges Arktiske Universitet) skrevet i Khrono: “Jeg er bekymra for at fornorskinga fortsatt er i virke. Jeg er bekymra for at virkningene av fornorskinga også skal vise seg når tiltakene skal behandles politisk og økonomisk. Jeg er rett og slett bekymra for små spredte tiltak som svar på store utfordringer. Det er ikke veien å gå.”

Ved å gjennomføre tiltak anbefalt av Sannhets- og forsoningskommisjonen kan vi beskytte både minoriteter og samfunnet ellers. Mye av dette dreier seg om å likestille de forskjellige samfunnsgruppene og om å gjennomføre det som allerede står i lovverket. Som samfunn må vi også jobbe med å spre kunnskap om samisk, kvensk og skogfinsk kultur og språk, både til minoritets- og majoritetsbefolkningen.

Forsoning skaper tillit, og tillit er nødvendig for sivil beredskap i nord. Forsoningsprosessen er kanskje det viktigste steget som vi kan ta for å bidra til Norges totalforsvar og -beredskap. Men skal vi få til det, må alle parter se seg tjent med å ta del i dialogen. Bare da kan vi prosessere fortiden og bygge en felles framtid.

Artikkelen ble først publisert i Nordnorsk debatt den 23.06.2023