Den manglende diplomatiske dialogen mellom Nato og Russland kan bidra til økt spenning, og eskalere både militær tilstedeværelse og etterretning.

Av: Hedda Langemyr, daglig leder i UTSYN

I det forrige strategiske konseptet til Nato fra 2010, ble Russland omtalt som et partnerland. I dag er forholdet mellom Nato og Russland på frysepunktet. Åtte russiske delegater ble i begynnelsen av oktober utvist grunnet mistanke om etterretningsvirksomhet. Russlands svar var å midlertidig avslutte alt samarbeid i Nato-Russland-rådet og sende alliansens representanter i Moskva hjem.

For mange europeiske land er Russland som regional stormakt definerende for mye av vår militære aktivitet. Og etter hvert også med hensyn til andre politikkområder som olje og gass, og fiskerinæringen.

USA er på sin side ikke like opptatt av våre nærområder som vi er, og det strategiske fokuset rettes stadig sterkere mot Kina. Etter tydelige signaler fra USA om at europeerne må ta mer av ansvaret for vår egen sikkerhet, kan Nato fremover ønske å overlate mer av ansvaret for å demme opp for Russland til EU og de europeiske nasjonalstatene. Den manglende diplomatiske dialogen mellom Nato og Russland kan bidra til økt spenning, og eskalere både militær tilstedeværelse og etterretning. Større avstand mellom Russland og Vesten kan også bidra til tettere samarbeid mellom Russland og Kina, noe som ikke vil være i Natos interesse.

Hva betyr så dette for Norge?

Som naboland til Russland står vi i en særstilling. Arbeidet med det nye strategiske konseptet og stillstanden mellom Nato og Russland, vil derfor i stor grad påvirke Norges rolle i Nato og forholdet overfor Russland.

I Norge er forholdet til Russland svært delt, både geografisk innad i Norge og mellom samfunnssektorer. Det er derfor interessant å se nærmere på hvordan politiske prioriteringer og offentlig forvaltning påvirker de ulike sektorenes engasjement og sikkerhetsforståelse i nord.

Enkelte akademiske miljøer er fremdeles preget av for mye arktisk eksepsjonalisme, ideen om at områdene i nord skiller seg fra stormaktsdynamikken og -konfliktene ellers i verden.

Næringslivet har sine egne interesser, med ønske om å åpne sjøruter og styrke internasjonalt samarbeid og investeringer. De ser seg ikke nødvendigvis tjent med å kommunisere trusselbilder, fordi det sikkerhetspolitiske fokuset kan hindre nettopp disse internasjonale investeringene, og påvirke sysselsetting og bunnlinje.

Økt aktivitet i nord

Stormaktenes tiltakende interesse for Arktis og våre nærområder har også lagt føringer for mye av forsvarsutviklingen. Forsvaret har økt aktivitet og tilstedeværelse i nord, det samme gjelder for mange av våre allierte. Deres jobb handler om å forebygge krig i Norge og ruste oss best mulig mot militære trusler. Oppbygningen skaper likevel debatt, og det er ikke alle som er enige i at dette skaper mer sikkerhet, spesielt i deler av Nord-Norge som har lang erfaring og fartstid i tett samarbeid med russiske lokalsamfunn, spesielt i Nordvest-Russland.

Lokal forvaltning drives mye av de samme kreftene, både gjennom Barentssekretariatet som eies av de nordlige fylkeskommunene – og gjennom mye av Utenriksdepartementets økonomiske tilskudd til folk-til-folk-samarbeidet og det man kan kalle «track 2»-diplomati i nord.

Det er ikke rart at det har blitt sånn. Siden 2014 har man, som resultat av dårlige forbindelser på politisk toppnivå, overlatt mye av samarbeidet til lavere nivåer i diplomatiet og spesielt til institusjoner i nord. Dette har bidratt til et nødvendig, men også litt for ensidig fokus på gode samarbeidsforhold med Russland for å demme opp for det vanskelige politiske forholdet mellom statene. Dette medfører, etter mitt syn, at vi opprettholder narrativet om den arktiske eksepsjonalismen.

Tohodet troll

Kan det hende at denne strategien virker mot sin hensikt og heller blir et slags et tohodet troll? Bør ikke politisk ledelse ta et tydeligere grep og ansvar for Norges relasjon til Russland? Dersom dialogen bedres på høyere nivåer vil det også muliggjøre et bredere fokus nedover i rekkene. Forholdet til Russland kan ikke primært hvile på en landsdel og ulike sektorers skuldre, men bør i større grad håndteres politisk på statlig nivå. Dette vil skape rom for flere sikkerhetspolitiske dialoger i nord, og bedre relasjonen mellom den nasjonale politiske ledelse i Oslo og våre nordligste fylker.

Videre kan vi ikke kun lene oss på samarbeidspilarene fra fortiden, men vi må finne nye politiske og strategiske områder å samarbeide på. Norge trenger å fornye fortellingen om samarbeidsforholdet med Russland, på godt og vondt, og denne fortellingen må være mer tilpasset den verden vi lever i nå.

Alle disse faktorene gjør at det nært forestående møtet i samarbeidsorganet Barentsrådet mellom Huitfeldt og Lavrov i Tromsø, blir svært viktig for Norge. Både som Nato-alliert, og som bilateral partner og nabo til Russland. Det er grunn til å forvente at Huitfeldt vil kunne balansere disse interessene, på en måte som målbærer Nato og Norge, men som også tar opp i seg russiske signaler i videreutviklingen av samarbeidet mellom Norge og Russland. Hun bør også viderebringe disse analysene til Brussel.

 

Kronikken ble først publisert i Forsvarets forum 24.10.21 og nordnorskdebatt.no 25.10.21