Forsvarssjefen og kunsten å balansere

20.05.2020 |

Forsvarssjef Admiral Haakon Bruun-Hanssen gratulerte den nye Forsvarssjefen, General Major Eirik Kristoffersen, 12. mai. Kristoffersen tar over i august 2020. Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret

Generalmajor Eirik Johan Kristoffersen har mange hensyn som skal balanseres når han trer inn i stillingen som ny forsvarssjef.

Av: Hedda Langemyr

Generalmajor Eirik Johan Kristoffersen kommer fra stillingen som sjef for Hæren, før det var han sjef for Heimevernet. Gjennom disse stillingene har han sittet sammen med nåværende forsvarssjef, Haakon Bruun-Hanssen, i ledergruppen for iverksettingen av den gjeldende langtidsplanen for Forsvaret og i arbeidet med det fagmilitære rådet som ble levert til regjeringen 8. oktober i fjor. Det fagmilitære rådet har lagt en god del av grunnlaget for regjeringens forslag til den nye langtidsplanen for Forsvaret for perioden fra 2021-2028.

Den kommende forsvarssjefen har dermed både fått anledning til å vise hva han kan få til innenfor de rammene som er gitt, og han har fått muligheten til å være med å forme sin stillingsbeskrivelse.

Kristoffersen er dekorert med krigskorset med sverd, som er den høyest rangerte militære utmerkelse, for sin innsats i Afghanistan. Dette gir ham, naturlig nok, en solid posisjon både blant allierte og innad i sektoren. Tatt alderen i betraktning, 51 år, er det heller ikke umulig at vi ser ham i en høyere stilling internasjonalt på et senere tidspunkt.

Som forsvarssjef balanserer man hårfint mellom politisk ledelse og Forsvarets egne behov og evne til å forsvare landet.

Slik har det vært siden 2003, da forsvarssjefen og daværende Forsvarets Overkommando inngikk i integrert strategisk ledelse i Forsvarsdepartementet. En del i Forsvaret reagerte sterkt på dette, og mente at det gjorde forsvarssjefen mer bundet til politisk ledelse og i større grad fjernet Forsvarssjefen fra den organisasjonen han var satt til å lede. Poenget med endringen fra politisk hold var å gjøre Forsvaret litt mindre tungrodd ved å styrke den politiske styringen, og sørge for at fagmilitære vurderinger og arbeidet med langtidsplanen gjensidig følger hverandre.

Planene som fulgte bar preg av det mange i Forsvaret betegnet som en lite ambisiøs satsning. Det ble sagt at dette ikke var reelle fagmilitære råd, men råd om hva man kunne få for gitte budsjetter. Dette har over tid skapt mange splittelser og tynnslitt tilliten mellom operative deler av Forsvaret, byråkratene og politisk ledelse. Nåværende forsvarssjef, Bruun-Hanssen, har vært tydelig i talen, noe som ble ytterligere manifestert da han i fjor vår ble gitt mandatet til å lage en langtidsplan som i mye større grad skulle svare på den sikkerhetspolitiske situasjonen og Forsvarets reelle behov.

Dette bidro til at gapet nå er stort mellom det Forsvarssjefen anbefalte, regjeringens innstilling og det de ulike partiene diskuterer i sine komiteer fram mot behandlingen av denne planen i Stortinget. På den ene siden er det foruroligende at regjeringen ikke er i nærheten av å svare på de behov Forsvarssjefen har uttrykt at Forsvaret har. På den andre siden er det veldig fornuftig at Forsvaret får forutsigbarhet når det gjelder framtidig struktur og kapasiteter.

Den påtroppende forsvarssjefen har likevel noen ess i ermet.

Han kommer opprinnelig fra spesialstyrkene, som er kjent for å ha rask reaksjonsevne, kaste seg rundt og finne konstruktive løsninger innenfor gitte rammeverk. Han er godt trent i å være løsningsorientert og kreativ. I den kommende langtidsplanen blir forsvarssjefen gitt mer handlingsrom, noe han har gode forutsetninger for å utnytte. Han har også en fordel av at han gjennom operativ erfaring nyter stor integritet og anseelse, samtidig som han har ledet ulike deler av landmakten gjennom ganske krevende år. Det har gitt ham en nærhet til ulike deler av sektoren han nå skal lede.

Å innføre totalforsvaret på nytt er ikke enkelt i en situasjon hvor sivile og militære aktører lenge har vært adskilte og har forskjellige oppfatninger av både trusselbildet og håndtering av trusler. Selv om samarbeidet har blitt bedre mellom blant annet Forsvaret og justis- og beredskapssektoren, så er det fortsatt mye som gjenstår. Tettere samarbeid må til for å løsne opp i de fortsatt for tette skottene mellom sivil og militær sektor. Dette gjelder kanskje spesielt i nord hvor kontakt med næringsliv og andre sentrale sivile aktører blir ekstra viktig. Dette vil styrke Norges samlede posisjon og suverenitetshevdelse i egne nærområder.

Å være forsvarssjef handler om å balansere de ulike forsvarsgrenenes situasjonsbeskrivelser, behov og tilrettelegge for best mulig fellesoperativ evne, aktivitet og kvalitet med begrensede midler. Det handler om å balansere mellom Forsvarets behov opp mot politikernes bevilgninger. Det handler om å balansere mellom alliertes behov og nasjonale interesser, og det handler om å kommunisere med befolkningen for øvrig på en måte som er tillitsvekkende og gir tiltro til at vi er godt beskyttet og lever trygt i dette landet. I den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i er det ingen enkel jobb, det er diplomati på høyt nivå.

Det hjelper selvfølgelig å ha krigskors med sverd, men det viktigste er å ikke gå seg bort i krysspresset mellom alle disse særinteressene og bevare en nærhet til organisasjonen han er satt til å lede. Blir avstanden for stor, glipper tilliten. Spesielt viktig blir det å ta en titt på både Cyber- og Sjøforsvaret i tiden som kommer. En vanskelig og krevende oppgave, men ikke umulig. Fridtjof Nansen sa en gang at ingenting var umulig, det umulige tok bare litt lenger tid. I vår situasjon, spesielt i Nordområdene, er all tid dyrebar.

 

Kronikken ble først publisert i Dagsavisen, 19. mai 2020.