Er Forsvaret i digital krise?

25.05.2020 |

Fra Cybersikkerhetssenteret ved Cyberforsvaret på Jørstadmoen. Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret.

Manglende digitalisering i Forsvaret kan få dramatiske følger når det gjelder som mest.

Av: Bjørn Mobech-Hanssen

Norge er i verdenstoppen når det gjelder digitalisering av offentlige tjenester. Men Forsvaret ser ut til å stå på stedet hvil.

Forsvaret selv bruker uttrykket «lav digital modenhet» for å beskrive problemet med manglende digitalisering.

Det digitale etterslepet ble påpekt av forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen høsten 2019, da han fremla sitt fagmilitære råd under regjeringens arbeid med ny langtidsplan for Forsvaret.

Bruun-Hanssen hevdet blant annet at den digitale modenheten måtte styrkes for at Forsvaret «ikke skulle miste avgjørende kampevne tidlig» i krise og krig.

Med hederlige unntak av rapporter fra Riksrevisjonen, konsulentselskapet McKinsey og sjefen for Cyberforsvaret, er likevel de interne forsvarsproblemene sterkt underkommunisert.

Samtidig utsettes norske myndigheter og samfunnet for stadig mer avanserte trusler i det digitale rom. Dette er utførlig beskrevet av så vel Politiets sikkerhetstjeneste som Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Etterretningstjenesten. Men hvordan Forsvaret innretter seg for å møte cybertruslene forblir uklart.

Et forskningsprosjekt ved Universitetet i Oslo og Forsvarets høgskole kaster noe lys over situasjonen. Her framkommer det at sårbarheten i norsk forsvarsevne skyldes uenighet og fragmentering på toppnivået i organisasjonen.

Dette skyldes blant annet at roller, ansvar og myndighet på digitaliseringsområdet pulveriseres mellom ulike sjefer som til daglig holder til i ulike deler av landet, og på ulike nivåer i kommandokjeden.

Dette forsterker maktkamper og suboptimale løsninger, og motvirker helhetlig tenkning.

Særlig sterkt står luft-, sjø- og landmilitære særinteresser, men også innflytelse fra ytterligere elleve ulike driftsenheter i Forsvaret. Hæren gjør alt som står i deres makt for å være en høyt utviklet og veltrent landstyrke. Sjøforsvaret og Luftforsvaret har tilsvarende mål for sine aktiviteter.

Snarere enn å samles rundt en helhetlig digital infrastruktur med felles prosedyrer og rutiner for håndtering av digitale trusler, prioriterer forsvarsgrenene annerledes.

For dem er det mer rasjonelt å øve på det som – sett med deres forsvarsgrenvise øyne – er viktigst for å få løst sine kjerneoppgaver. Stadig mindre budsjetter og strengere krav til effektivisering internt gjør det vanskeligere å prioritere ressurser og tid til øving på cyberrelaterte trusler.

Eksempelvis vil trening på cyberoperasjoner innebære forstyrring av signaler og bortfall av kommunikasjon.

Digitale kommunikasjons- og styringsløsninger som er ute av drift grunnet simulerte cyberangrep vil innebære treningsperioder med stillstand i flyging med kampfly, seiling med marinefartøy og manøvrering med kampvogner. Samtidig øker kostnadene til drift, vedlikehold og lønn.

Videre fører fravær av helhetlig og overordnet styring knyttet til digital utvikling i Forsvaret blant annet til at forsvarsgrenene i stedet utvikler sine egne, isolerte IKT-systemer.

Et hundretalls forskjellige datasystemer har dermed fått etablere seg gjennom årene, alle like skreddersydde, fortreffelige og uunnværlige i sin egen forsvarsgren. Men alle representerer de også økte drifts- og vedlikeholdskostnader, samt flere koordineringsproblemer.

Dette gjør det vanskeligere for Cyberforsvaret å få gjennomslag for faglige anbefalinger om en mer helhetlig koordinering av etatens IKT-systemer og øving på håndtering av cyberrelaterte trusler.

Men også kultur har betydning for å forstå det digitale etterslepet i Forsvaret.

Forsvaret er en sterk kulturbærer av disiplin, lojalitet og innordning. Dette er viktige redskaper for at de militære avdelingene i Forsvaret ikke skal gå i oppløsning når mannskapene utsettes for ekstreme fysiske og psykiske belastninger i krise og krig. Men denne kulturen kan også føre til former for organisatorisk «stiavhengighet», ved at forsvarsansatte gjør det man alltid har gjort, fordi de vet at dette fungerer.

Det fører også til en oppfatning av hva som er kulturelt «passende» for organisasjonen, der oppfatninger og holdninger til hva som er viktigst dermed gjerne knyttes til hva som oppfattes som militærfaglig klokt.

En slik kultur fører gjerne igjen til konservatisme, rigiditet og innadvendthet, og organisasjonen er ikke særlig opptatt av å gjøre andre enn seg selv best.

Dette blir stående i kontrast til et helhetlig perspektiv som viser seg nødvendig i den digitale transformasjonen av militære organisasjoner – en endring som i seg selv kan karakteriseres som en revolusjon i militær virksomhet – om enn ikke på nivå med oppfinnelsen av hjulet og kruttet.

Basert på disse funnene er det nødvendig å se nytt på både trusselbildet og Forsvaret. Vi kan ikke bare skue utover.

Vel så viktig er det å erkjenne at digital umodenhet i de militæres egne rekker også kan representere en sikkerhetsutfordring for landet Forsvaret er ment å forsvare.

Lav digital modenhet svekker det politiske handlingsrommet som norske myndigheter trenger for å opprettholde en troverdig forsvarsevne i krise og krig.

I ytterste fall kan vi risikere at Forsvarets kommunikasjons- og kampsystemer settes ut av spill. Dermed vil også Norges dyreste fastlandsinvestering i moderne tid, de nye F-35 jagerflyene, blir stående på bakken. Fordi intern fragmentering og rivalisering svekker den helhetlige systemforståelsen og optimale utnyttelsen av moderne teknologi, kan vi bli lammet i de øyeblikkene vi trenger å være sterkest – noe enhver motpart vil søke å utnytte.

 

Kronikken ble først publisert i Dagsavisen, 22. mai 2020. Den er en del av en kronikkserie UTSYN har i samarbeid med Dagsavisen for å få flere unge fagstemmer inn i den offentlige debatten. Kronikkserien er støttet av Fritt Ord. Les mer om kronikkserien her.