Frode Berg-saken viser et tynnslitt forhold mellom nord og sør.
Den siste ukes avsløringer i Frode Berg-saken er ikke bare til skade for Norges forhold til Russland. Den viser også et stadig mer tynnslitt forhold mellom Finnmark og Oslo.
Torsdag 19. april arrangerte UTSYN – Forum for utenriks og sikkerhet, i samarbeid med Senter for fredsstudier (CPS) ved Universitetet i Tromsø, et åpent møte i Kirkenes om sikkerhetspolitikk i Nordområdene og om hvordan de storpolitiske endringene påvirker lokalsamfunnet og folk-til-folk samarbeidet.
Mange var opptatt av implikasjonene sikkerhetspolitikken utformet i sør har for folk som bor i nord og grenser til Russland.
For noen uker siden skrev jeg om grensestolpene som var satt opp i Kirkenes i forbindelse med festivalen Barents Spetakkel med budskapet om å få Frode Berg hjem. Nå flytter kunstneren Morten Traavik disse stolpene til Oslo. De skal etter planen plasseres på 7. juni-plassen utenfor UD om få dager. Det er en sterk symbolsk handling.
Den kan leses som en kraftig påminner om regjeringens ansvar i denne saken. Det er forståelig at både lokalsamfunn, støttegrupper og regionale størrelser som ordføreren i Sør-Varanger, Rune Rafaelsen, den siste tiden har mobilisert i solidaritet. Men det er vel så påfallende at flere gir uttrykk for at de tror at regjeringen ikke gjør det de kan for å hjelpe Frode Berg.
Mange i nord mener deres trygghet og sikkerhet ikke tas seriøst nok.
Det er en manglende tillit som vi, nettopp av sikkerhetspolitiske hensyn, burde ta på alvor.
Saken har også en annen dimensjon som er mer overordnet og i større grad tar temperaturen på konfliktlinjene mellom nord og sør i disse dager; en opplevelse i enkelte miljøer i nord om at regjeringen ikke tar folk i nord og deres trygghet og sikkerhet seriøst nok. Det er mange i nord som føler at regjeringen nå fører en politikk som går på bekostning av deres behov, velferd og menneskelige sikkerhet. At forholdet til Russland er noe som overlates til de som bor langs den 196 kilometer lange grensen, mens vi andre som bor lenger unna ikke tar tilstrekkelig hensyn og primært er opptatt av statens interesser. Vi bør være forsiktige med å gi for mye næring til den konflikten. Den blir heller ikke borte av at vi ikke forholder oss til den. Den tynnslitte tilliten i nord skaper stemningsbølger og kan også, i en usikker tid, virke destabiliserende og gjøre oss mer sårbare for eksternt press.
Hvis vi har et ønske om både å styrke statlig og menneskelig sikkerhet i Norge i tiden som kommer, er vi avhengige av å styrke forståelsen for disse sikkerhetsperspektivene på begge sider. Denne saken viser med all tydelighet at Norge er i en sårbar posisjon. At saken vekker den oppmerksomheten den gjør, er en gavepakke til Russland. Vi kan fort ende opp med å betale en høy pris.
Vi trenger derfor å bygge en sterkere og mer konstruktiv nasjonal tilhørighet og å øke den gjensidige tilliten. Det gjør vi blant annet gjennom å redusere noe av gapet mellom nord og sør i forståelsen av hva sikkerhet er for noe og hvem den er til for.
Når det gjelder situasjonen nå, er det ikke vanskelig å sympatisere med en hardt presset mann som sitter fengslet på den andre siden av grensen.
Vi burde ha tillit til at utenriksministeren og resten av UD står hardt på for å verne om både hans interesser, Finnmarks interesser og nasjonale interesser. Det er ikke en enkel jobb. Nå bør de få ro til å gjøre den.
Av: Hedda Langemyr
Kommentaren ble først publisert i Klassekampen 27.04.18.