Blasfemi handler om demokratiske prinsipper, men også om krig og fred.

Av: Ingrid Vik, fagrådgiver i UTSYN

Den pågående rettssaken i etterkant av terrorangrepet mot Charlie Hebdo-redaksjonen viser at blasfemi fortsatt er et intensjonalt stridstema. I Norge har tematikken fått ny aktualitet med den høyreekstreme organisasjonen Sians demonstrasjoner med skjending av muslimenes hellige bok.

Sians koranbrenning må forstås i sammenheng med både karikatursaken i 2006 og Charlie Hebdo-angrepet i 2015. Hendelser som har vært formative for den offentlige samtalen om ytringsfrihet, mest på godt og litt på ondt. På ondt når Sian makter å gjøre sitt hatefulle engasjement til en kamp for ytringsfrihet og på godt når debatten bidrar til økt bevissthet om ytringsfrihetens rolle og rammer. Ordskiftet har også fått konsekvenser for lovgivningen; formelt ble blasfemiparagrafen fjernet av Odelstinget i mai 2009, men det var først etter angrepet i Paris i 2015 at det ble fart i saken og et hastevedtak ble fremmet for å iverksette loven.

Samtidig er det sider ved dette saksfeltet hvor samtalen har kortsluttet, men som like fullt har betydning for demokratiet vårt. For eksempel den sikkerhetsmessige håndteringen av det som skjedde i 2006 da karikaturkrisen førte til at norske ambassader bokstavelig talt sto i brann og menneskeliv var nært ved å gå tapt. Altså om dilemmaer som oppstår man må håndtere en voldelig og politisk krise på den ene siden og å stå opp for sine prinsipper på den andre.

Offentligheten har aldri tilgitt daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre for hans uttalelser om karikaturene i 2006. Samtidig må vi huske at karikatursaken var en akutt situasjon som måtte håndteres dag for dag, time for time. Det påvirket selvsagt også det diplomatiske språket. I tillegg skulle Støre føre an i den nasjonale debatten på vegne av regjeringen. Det skapte bråk, ikke minst fordi krisehåndtering i sensitive kontekster er en krevende balansegang mellom klar tale og pragmatisk diplomati. I debatten hjemme har det vært lite forståelse for realiteten i denne skvisen, til tross for alvoret i situasjonen.

I ettertid kan man si at det var en dårlig idé å legge ansvaret for håndtering både hjemme og ute på utenriksministeren. Det viste seg da også umulig og illustrerer dessuten at globaliseringen og moderne teknologi gjør det vanskelig å ha kontroll på kommunikasjonen selv når den foregår langt borte. Det erfarte også den norske ambassadøren i Pakistan i 2010 som ble kritisert i norske aviser for sine diplomatiske utspill i pakistansk offentlighet da karikaturkrisen blusset opp på nytt. Det er likevel et faktum at norsk diplomati bidro til at konflikten raskt ble bilagt, i motsetning til i Danmark der karikatursaken utløste den verste internasjonale krise i dansk etterkrigshistorie.

Poenget mitt er ikke å underslå kritikken av regjeringens håndtering av karikatursaken. Men jeg savner likevel en anerkjennelse av at den norske håndteringen den gang også sørget for å dempe konflikten mellom Norge og en hel rekke land. For hva skulle man ha gjort; et lite land under et eskalerende press der liv og vitale interesser sto på spill? Norsk diplomati har lang tradisjon for å drive balansegang mellom demokratisk pådriverrolle på den ene siden og pragmatisk brobyggerrollen på den andre, en rolle som også har tjent norske interesser vel. Det er den myke enden av sikkerhetspolitikken vår og derfor også en del av det arbeidet som gjøres for å trygge sikkerheten og våre felles interesser. Så er det selvsagt medienes og sivilsamfunnets rolle å overvåke slik at balansen blir så god som mulig.

«We campaign in poetry, but we govern in prose», sa tidligere New York-guvernør Mario Coumo om politikkens vesen. Det er en realitet i utenriks- og sikkerhetspolitikken, men slettes ikke bare der. Blasfemi er ikke lenger hovedsaken i den norske debatten. Det er derimot Sians holdninger. I flere år har PST advart mot høyreekstrem vold som en del av det norske trusselbildet. PST rapporterer også at flertallet av de høyreekstreme står utenfor arbeidslivet. Den ideologiske kampen skjer derfor først og fremst gjennom riktig politikk og en anerkjennelse av at førstelinjen i dette arbeidet ikke er ytringsfrihetens fanebærere. Det er skolevesen, helsevesen, NAV, politi og kriminalomsorgen.

 

Kommentaren ble først publisert i Klassekampen, 17. september 2020.