Polarisering og nasjonal sårbarhet

Rødglødende kommentarfelt og uforsonlige posisjoner. Amper stemning og hakkete krangling i debattstudioene. Polarisering er et brennhett tema som både engasjerer og bekymrer. Et viktig spørsmål handler om hvorfor det skjer.

Av: Ingrid Vik, spesialrådgiver i UTSYN

Hva er de bakenforliggende årsakene til at folk blir så forbannet? Og hva står egentlig på spill når polariseringen øker? Hva betyr det for tilliten i samfunnet, for demokratiet, og for trygghet og sikkerhet på kort og lengre sikt?

Demokratiets kår

Polarisering beskrives gjerne som en prosess der avstanden øker mellom folk og politiske partier. Situasjonen i den amerikanske kongressen er illustrerende. Der er republikanere og demokrater ikke lenger i stand til å finne fram til felles kompromisser når selv liv og helse står på spill. Tenk bare på covid-19-pandemien som har rammet USA med full tyngde og hvor sentrale politiske myndigheter tilsynelatende er ute av stand til å handle på en effektiv måte. I Norge er situasjonen sånn sett helt motsatt. Likefullt er det tendenser og utviklingstrekk også i det norske debattklimaet som har kraft i seg til å svekke nasjonal og menneskelig sikkerhet, og legge press på demokratiet.

For å ta det siste først. Motoren i polariseringsmaskineriet er de sosiale medieplattformene. Norske kvinner og menn er blant verdens mest aktive brukere av sosiale medier. Samtidig viser undersøkelser at det er de sosiale mediene som oftest brukes for å framsette trusler og hatefulle ytringer mot lokalpolitikere og andre stemmer i samfunnsdebatten. Tilsvarende viser de at 43 prosent av norske lokalpolitikere har opplevd hatefulle ytringer eller trusler. Halvparten har derfor vurdert å gi seg og 15 prosent har allerede sluttet i politikken. Det er en urovekkende utvikling med hensyn til det norske demokratiets framtid.

Sentrum-periferi

Så er spørsmålet hvorfor dette skjer? Hvilke bakenforliggende utviklingstrekk bidrar til et mer konfliktfylt politisk klima? Til det finnes ikke ett enkelt svar. Det som oftest blir nevnt er de harde kampene om kjønn, innvandring og klima. Men bak disse saksfeltene ser det ut til å være noen dypere konfliktlinjer som mobiliseres. Og særlig splittelser mellom sentrum og periferi – mellom det som gjerne beskrives som de mest sentrale aktører og institusjoner i hovedstaden versus avmektige distrikter og folk flest. Det kan være sentrum og periferi i geografisk forstand, men også i økonomisk, sosiokulturell og verdimessig forstand. Kort sagt marginaliserte utkanter versus sentrale eliter.

Sentrum-periferi-skillelinjen ble blant annet formulert av den norske sosiologen Stein Rokkan. Hans «skillelinjemodell» tok utgangspunkt i motsetningene mellom de norske partiene som tradisjonelt har gått langs og på tvers av territorielle og sosiokulturelle konfliktlinjer: By mot land; urban og høyt utdannet elite mot en tradisjonell bygdebefolkning, mellom liberale sekulære og konservative kristne. Langvarige og latente splittelser som kommer til overflaten gjennom store stridsspørsmål som EF/EU-medlemskap i 1972 og 1994 eller større politiske reformer. Tematikken er høyaktuell, jamfør den nåværende regjeringens sentraliseringsreformer som har skapt sterk opprørsstemning i deler av befolkningen. Motstand som kan beskrives som en kraftfull re-aktualisering av splittelser mellom sentrum-periferi. Vi snakker om et distriktsopprør som har kraft til å endre det politiske kartet, lokalt og nasjonalt.

Nord-sør

En skillelinje som er tilbake på det politiske kartet går mellom nord og sør, tilspisset gjennom store politiske spørsmål knyttet til sentraliseringsreformer, forvaltning av naturresurser, energi og klima og forsvars- og sikkerhetspolitikk. Under hver av disse sorterer en rekke politiske enkeltsaker: fylkessammenslåing, ambulanseflysaken, lokalt eierskap, fiskerettigheter og vindmøller, etterretningsskandaler. Saker som bidrar til å fyre opp debattene og som svekker tilliten mellom myndigheter i sør og befolkningen i nord.

På en reise til Øst-Finnmark i oktober i år møtte jeg representanter fra mange ulike deler av samfunnet som unisont bekreftet at tillitsslitasjen og avstanden mellom nord og sør er betydelig. En avstand som sett fra nord bunner i en følelse av at politikk tres ned over hodet på dem, at myndighetene ikke lytter og derfor ikke forstår hva som står på spill og derfor foretar beslutninger som gradvis tømmer Finnmark for folk, ressurser og livsvilkår. En ordfører i en kystkommune beskrev hvordan sikkerhetspolitiske hensyn står i veien for kommunens mulighet til å utvikle næring til havs. En annen snakket om ringvirkningene av at en arbeidsplass forsvinner i en allerede tynt befolket bygd. Skolen som mister et par skoleplasser. En nærbutikk som legges ned når enda en husholdning forsvinner. Hus man ikke får solgt. Men også storpolitikken slår negativt inn i forholdet mellom nord og sør med rekrutteringsforsøk av potensielle agenter, aktualisert gjennom arrestasjonen av Frode Berg og rettssaken mellom Ølen Betong og staten. Saker som splitter i en tid der behovet for et mer robust tillitsforhold er viktigere enn på lenge.

Sikkerhet og tillit

Verden i dag er mer ustabil og uforutsigbar enn på lenge med økt internasjonal spenning og stadig flere land som utfordrer multilaterale organisasjoner og internasjonal rett. Det er spenninger som også kommer til syne i våre nordområder der stormaktsrivalisering og interessekamp i økende grad gjør seg gjeldende. Finnmark kan, med sin lange kystlinje og 196 kilometer lange grense mot Russland, derfor beskrives som et geopolitisk hotspot.

Situasjonen i nord peker på betydningen av en mer integrert nasjonal handlingsplan for å sikre at lokale og nasjonale interesser harmoniserer. En plan som synliggjør at sikkerhet og levende lokalsamfunn er to sider av samme sak. Den viser også betydningen av en mer tillitsfull dialog der sentrale myndigheter i større grad er villig til å lytte til lokale behov. Et mer robust totalforsvar i nord innebærer at kommunikasjonen og samhandlingen mellom nord og sør styrkes. Mer kontakt, mer tillitsfull dialog og større grad av involvering og forankring er viktig for å at dette skal skje.

Denne høsten lanserer regjeringen en ny Nordområdemelding. Arbeiderpartiet har allerede presentert sin. Senterpartiets sentrale politikere tilbringer stadig mer tid i nord, og øker oppslutningen fra måned til måned. Til sammen viser dette at interessen og bevisstheten om Nord-Norge er økende. Og med det vil vi kanskje også få en større bevissthet i norsk opinion om betydningen av en mer helhetlig og integrert politikk som binder by og land, sentrum og periferi tettere sammen.

Først publisert i Befalsbladet nr. 4/2020 og på nof.no 07.01.21.