Alle var på fornavn med Thorvald. Han var personifiseringen av tillit, en det var svært vanskelig å ikke stole på og være glad i. Den fødte statsmann. Da meldingen om hans død kom forrige fredag, var det mange av oss som felte en tåre. Ikke bare fordi en stor politiker og et flott menneske hadde gått bort, men også fordi hans bortgang på mange måter symboliserer et hamskifte både i samfunnet og i internasjonal politikk.
Tillit er mye av det vårt moderne demokrati er tuftet på. Det er et resultat av mye og hardt arbeid over lang tid. Det har også vært en viktig eksportartikkel for Norge i internasjonalt diplomati og i mye av vårt humanitære arbeid. Folk har stolt på oss og vi har stolt på hverandre. Vi har også stolt mye på våre politikere.
De senere år har mye av denne tilliten gått tapt, av mange grunner. Noe som bør nevnes, er større avstand mellom folk og politikere, medienes krise og falske nyheter, samt en amerikansk president som forsøksvis driver verden som om det utelukkende var en forretningsvirksomhet.
Norge har likevel i en slik periode valgt å alliere seg tettere med USA. Vi har tatt større avstand til Russland, noe som også har skapt sterkere konfliktlinjer i Norge mellom nord og sør.
Det synes både litt naivt og paradoksalt at vi tviholder og styrker en politikk som er tufta på et USA som leder av «den frie verden». Spesielt etter møtet mellom Donald Trump og Vladimir Putin i Helsinki for et par dager siden. Møtet genererer mange spørsmål vedrørende europeisk sikkerhet:
- Hva innebærer en tettere kontakt mellom USA og Russland i Nordområdene?
- Hva vil dette ha å si for videreutviklingen av Nato, vår rolle i alliansen og vår rolle i EU?
- Hva vil det si for vår forsvarsevne at vi har lagt oss i lomma på en fyr som i stor grad vender seg bort fra Europa og i tettere allianse med et Russland som vi har gjort mye for å distansere oss fra?
I en tid hvor mistilliten er i ferd med å få fotfeste overalt, ønsker vi å forsikre oss om at Trumps USA kan komme oss til unnsetning. Derfor inviterer vi amerikanske militære styrker til Norge. Thorvald ville sagt at slike endringer i sikkerhetspolitikken også må ledsages av god relasjonsbygging, ikke minst i nord.
Trump tenker business og det er reelle sjanser for at det vil trekke USAs strategiske fokus mye nærmere Kina. Forsvarsminister James Mattis norgesbesøk i helga ga Norge forsikringer om at det ikke ville skje med det første. Gitt dagens forsvarsevne er det kanskje vel og bra, men en slik outsourcing reduserer tillit mellom deler av forsvarssektoren og politisk ledelse, mellom Finnmark og Oslo, mellom nord og sør og mellom Norge og Russland.
Thorvald Stoltenberg var opptatt av å skape solide og bærende strukturer for tillit, diplomati og samarbeid på tvers av miljøer, kulturer og land. Barentssekretariatets 25-årsjubileum i år står som et sterkt vitnesbyrd. Enkelte vil hevde at det er naivt og tilhører en svunnen tid. Kan hende det heller var veldig klokt. Thorvald forsto han viktigheten av å pleie naborelasjoner, nettopp fordi naboer ikke forsvinner.
I en verden blottet for tillit kan vi kjøpe så mye forsvar vi vil ha, men vi kan ikke kjøpe forsvarsvilje og sikkerhet. Til det trengs også diplomatisk kløkt. En av vår tids største politiske stemmer og mennesker har gått bort, men arven etter han lever videre i en rekke institusjoner og mennesker han har berørt. Vi bærer alle et ansvar for å videreføre det møysommelige arbeidet han la ned for å bygge bruer og tillit, både innad i det norske samfunnet og ute i verden. Hvil i fred!
Hedda Langemyr
Kommentaren ble først publisert i Klassekampen, 19.07.18.