NATOs fremtid i Arktis

21.01.2022 |

Skjermdump av NATOs rapport “Regional Perspectives Report on the Arctic” fra 2021.

Hva er NATO opptatt av i Arktis og hvilke utfordringer vil komme fremover? I fjor publiserte NATO rapporten Regional Perspectives Report on the Arctic og her følger en kort oppsummering av denne.

Av: Ragnhild Tvergrov Skare, praktikant i UTSYN

NATOs rapport Regional Perspectives Report on the Arctic handler om å identifisere de regionale trendene og utfordringene alliansen kan komme til å stå overfor frem mot 2040 og videre. Analysen spår ikke hvordan Arktis vil se ut i fremtiden sikkerhetsmessig, men ønsker å gi et innblikk i hvordan det kan se ut – for å informere dagens beslutningstakere.

NATO ser på Arktis som et potensielt problem for euro-atlantisk og global sikkerhet, i en tid hvor det internasjonale systemet i økende grad er under press. Arktis kan ikke lenger bli sett på som et isolert og øde sted, verken i politisk, strategisk eller økonomisk sammenheng. Klimaendringer har ført til at regionen i større grad har blitt tilgjengelig for økonomisk og militær virksomhet. Økende tilgjengelighet kan også føre til etableringen av nye områder for strategisk og økonomisk virksomhet i regionen. I hvilken grad disse kan brukes som politiske og militære maktinstrumenter er av stor betydning for NATO.

Arktis kan også få en større rolle internasjonalt grunnet regionens geostrategiske betydning. Arktis kan ende opp som et nytt sted hvor spenninger mellom NATO og Russland utfoldes. En annen faktor er også den økende kinesiske interessen for Arktis. NATO understreker at man ikke lenger kan ignorere at klimaendringer fører til akutte problemer som alliansen må håndtere. De direkte konsekvensene av klimaendringene i Arktis fører til at de geostrategiske forholdene endres så raskt som i løpet av én generasjon. Det er også høyst sannsynlig at den “nye normalen” vi ser i regionen dag, ikke lenger vil være gjeldende om bare 25 år.

NATO poengterer videre at Arktis på ingen måte er dømt til å bli en region med militær konflikt, ei heller en strategisk “hot spot”. Men i perioder med store endringer kan det fort gjøres feilberegninger. Derfor presenterer rapporten to viktige punkter for hvordan alliansen bør forholde seg til dette: 1) For det første må NATO jobbe for å forstå Russlands og Kinas strategiske og økonomiske ambisjoner i Arktis. 2) For det andre må alliansen forstå hva andre stater som India og Japan, eller andre eksterne organisasjoner og aktører som er interessert i regionen, ønsker å gjøre for å forebygge potensielle konflikter.

Russland er i dag den dominerende makten i regionen. Den statusen vil Russland holde på, selv etter Putin. Kina og Russland har sammenfallende økonomiske interesser i Arktis, men ikke ideologiske. Per i dag virker det ikke som om Russland har stor interesse av å invitere Kina med i et mer formelt samarbeid i regionen, noe NATO ser på som positivt. Men om NATO presser Russland bort fra godt samarbeid og dialog, vil tettere kontakt med Kina angående Arktis bli et plausibelt scenario for Russland. Derfor vil utfordringen for alliansen være å balansere russiske ambisjoner i regionen, mens man på samme tid prøver å unngå at Kina og Russland inngår tettere militært og/eller økonomisk samarbeid i Arktis. Russlands arktiske interesser sammenfaller i dag med å beholde de arktiske institusjonene og rammeverkene som allerede eksisterer. Først hvis Russland bestemmer seg for at de nåværende institusjonene ikke lenger gagner russiske interesser, kan det oppstå en utfordring for den regionale sikkerheten.

Videre blir det derfor viktig at NATO fortsetter å bygge på de eksisterende arktiske styringsinstitusjonene. På tross av den usikre utviklingen i Arktis blir regionen ofte presentert som et godt eksempel på velfungerende regional samstyring og stabilitet. NATO trekker frem Arktisk råd som en viktig faktor i dette, da rådet i stor grad har klart å opprettholde en god dialog mellom de arktiske statene, i tillegg til at perspektivene til en voksende gruppe eksterne aktører har blitt inkludert. Arktisk råd bør, ifølge NATO, fortsette å være det viktigste forumet for arktiske interesser mellom de arktiske landene og eksterne aktører. I de kommende årene vil de nåværende arktiske institusjonene komme under økende press når flere ønsker seg en plass rundt bordet. Man bør derfor følge nøye med på Russlands formannskap av Arktisk råd mellom 2021 og 2023, siden flere eksterne stater og virksomheter ønsker seg tilgang til regionen og beslutningsprosessene.

Rapporten konkluderer med at NATO må øke sitt fokus på regionen. Men for å få til det må NATO-landene først finne ut av hvor mye geostrategisk betydning regionen skal ha innad i alliansen. Ikke alle medlemmene er like villige til å sette Arktis høyt opp på agendaen. Land som er plassert i Arktis eller i Nord-Europa har naturlig nok en større interesse av et sterkt NATO i Arktis. Aktivitet og kollektivt forsvar i regionen vil hovedsakelig bli gjennomført av NATO-landene i regionen, eller de landene som har arktiske kapasiteter. Men NATO bør likevel utforme et samlet og inkluderende rammeverk for Arktis for å skape samhold i alliansen, og som beredskap for eventuell støtte til potensielle operasjoner i regionen – om situasjonen skulle forverre seg. NATO må også avgjøre hvordan og i hvilken grad de skal engasjere seg i regionen utenfor det de er forpliktet til gjennom artikkel 5 i Atlanterhavspakten.

Det blir blant annet foreslått noen konkrete endringer NATO bør implementere utad for å forbedre sikkerheten i Arktis. To av forslagene er at Arktis bør tas med i betraktning i NATOs “warfighting development agenda”, og at Arktis bør inkluderes som et tema i samtaler mellom allianselandenes forsvarssjefer. Inkludering av Russland i den militære styringen av regionen pekes også på som viktig fremover for å forebygge konflikt i regionen, enten gjennom NATO-Russland-rådet eller en helt ny mekanisme.

 

Hele NATO rapporten kan leses her.