NATO har gått fra å forsvare interesser til igjen å forsvare territoriet. Det kan bidra til å øke oppslutningen om alliansen.

Endringer i NATOs rolle og svarene vi sitter igjen med etter Afghanistan-rapporten og nå nylig Libya-rapporten, fordrer en grunnleggende debatt om bruken av militærmakt har fungert etter hensikten.

NATOs troverdighet og Norges sikkerhet er tett sammenvevd. Samtlige regjeringer har hatt dette som en bærebjelke i sin utenrikspolitikk siden alliansen ble stiftet i 1949. Perioden fram til 1990 var en relativt stabil periode, der NATO og Norge hadde en avklart relasjon og arbeidsdeling. Norge var viktig for å beskytte NATOs nordflanke, og levere etterretningsinformasjon om Sovjetunionens operasjoner i nord. Men fra 1990 til 2014 virket det som alliansen dormet av. I den liberale verdensorden var det krig mot ondskap som var legitimitetsgrunnlaget.

Deltakelse i internasjonale militære operasjoner de siste tiårene, eksempelvis Balkan, Afghanistan og Libya, har vært en form for investering i NATOs sikkerhetskapital – noe som ville gi enkeltland avkastning man kan hente ut på et senere tidspunkt. Etter den kalde krigens slutt har alliansen gradvis gått fra å forsvare territoriene, til å forsvare vagere interesser. Konsekvensen av dette har vært en glideflukt fra alliansens opphav til operasjoner med vanskelige politiske målsettinger som utvikling, fred, rettigheter og demokrati – med påfølgende negative resultater. Militær makt har sitt formål. Den politiske erfaringen etter den kalde krigens slutt må være at dette formålet ikke er utvikling av stabile demokratier.

Etter 2014 ser vi at Russlands selvhevdelse, kombinert med NATOs utvidelse, gjør at alliansen igjen finner tilbake til sitt gamle oppdrag om kollektiv sikkerhet for medlemmene. Men dette representerer også en utfordring for alliansen, særlig fordi man ikke har tenkt på at land som kommer innunder alliansens paraply må ha egne militære kapasiteter. NATO er ikke mer enn summen av sine enkelte komponenter. Dette blir ekstra tydelig hvis man ser på eksempelvis Litauen. Litauerne har et luftforsvar bestående av fem «kampfly». Men i realiteten er disse flyene gamle L-39 Albatross fra 1970-tallet med lav toppfart, og fullstendig uegnet til å håndheve luftrommet over landet. Derfor har NATO nå svart på sitt kall med tilstedeværende avskrekking.

Les mer om hva Tor Arne Morskogen skriver om NATO i en brytningstid, i Dagsavisen publisert 20.10.18.

Kategori: ,