Sjeldne jordarter utgjør viktige komponenter i sentral teknologi som vi trenger for å gjennomføre det grønne skiftet. Hva skjer om Kina bestemmer seg for å blokkere tilgangen til disse metallene og mineralene?

Av: Ragnhild Tvergrov Skare, praktikant i UTSYN

De siste årene har spørsmålet om «sjeldne jordarter» blitt stadig mer aktuelt. Både EU og USA er blant aktørene som har satt dette på dagsorden. Det har ført til lanseringen av forskjellige handlingsplaner, insentiver og programmer som skal begrense avhengigheten vi i dag har til Kina for å dekke etterspørselen av slike viktige materialer. Hvordan havnet USA og Europa i denne situasjonen – og hvordan prøver de å løse den?

I dag er Kina verdensledende innen utvinning og eksport av sjeldne jordarter (på engelsk: «rare earth elements» ofte forkortet til REE). REE består av 17 metaller og mineraler som er sentrale for produksjon av datautstyr, laserutstyr, militært materiell og grønn teknologi som elbiler og vndturbiner. EU fikk i 2019 hele 98 prosent av sin etterspørsel for slike materialer dekket av kinesisk import, mens amerikansk import for 2021 lå på 78 prosent. Det er i årene fremover forventet eksponentiell vekst i etterspørselen for slike materialer, for å klare omstillingen til det grønne skiftet. Dagens betente politiske klima mellom vestlige land og Kina har ført til at flere har konstatert at denne avhengigheten fører til store strategiske utfordringer – både for USA og Europa.

USA pleide før 1980-tallet å dominere markedet for eksport av sjeldne jordarter, i tillegg var de verdensledende på innovasjon av nye avanserte teknologiske bruksområder for dem. Grunnen til at de i dag står for en marginal del av verdensmarkedet, er at Kina strategisk gikk inn for å presse ned prisene på det globale markedet. Dette ble gjort gjennom 1990-tallet med statsstøttet produksjon etter at Kina erklærte sjeldne jordarter for beskyttede og strategiske mineraler. I praksis førte dette til at markedet ble ryddet for konkurrenter og tidligere kjemper i markedet, som Mountain Pass Mine i California ble dyttet ut. I tillegg til internasjonal konkurranse i markedet førte også strengere miljøreguleringer innad i USA til at flere gruver ble lagt ned.

USA har enda store reservoarer med sjeldne jordarter tilgjengelig, men mangler per dags dato teknologi for å utvinne og raffinere forekomstene. For å løse dette ble Mountain Pass Mine gjenåpnet i 2017 med mål om å kunne separere de sjeldne jordartene fra hverandre, via kjemiske prosesser innen 2025, noe de dominerende kinesiske firmaene gjør i dag. Prosjektet er støttet av de amerikanske myndighetene, med et kinesisk firma som en mindre aksjonær. Videre ble det i mars 2021 annonsert at det amerikanske energidepartementet skulle lansere et initiativ på 30 millioner dollar som skal brukes på forskning og sikring av forsyningskjedene for sjeldne jordarter og andre mineraler som er viktige i batteriproduksjon.

Europa på den andre siden står i en annen situasjon enn USA siden forekomstene og tradisjonene for slik produksjon er mye mindre. Dette har ført til at Europa må tenke nytt. EU har selv uttalt at tilgangen på sjeldne jordarter er et strategisk spørsmål for Europa for å gjennomføre det grønne skiftet. I 2020 ble en handlingsplan for kritiske råmaterialer publisert. Den konstaterte flere ganger at Europa må oppnå strategisk uavhengighet for kritiske råmaterialer, som sjeldne jordarter. For å oppnå dette har kommisjonen foreslått utvidelser av dagens produksjon med opprettelse av nye gruver, prosesseringsfasiliteter og raffineringsfasiliteter innad i Europa. Selv med ambisiøse planer om å utvide produksjonen innad i EU, vil ikke målet om uavhengighet bli nådd med bare dette. Derfor ønsker kommisjonen å lage omfattende samarbeid med land som Canada og Australia, i tillegg til bedre integrering av afrikanske land i europeiske verdikjeder. En annen mulig løsning som det blir lagt vekt på, er å utvide dagens fasiliteter for resirkulering av sjeldne jordarter. Det er estimert at Europa kan dekke rundt 20-30 prosent av etterspørselen for metaller de trenger innen 2030, ved hjelp av å resirkulere mineraler.

På tross av den strategiske viktigheten av å sikre råmaterialene vi trenger, har lanseringen ført med seg implikasjoner. Flere miljøorganisasjoner, akademikere og privatpersoner har rettet kritikk mot planene om utvidet utvinning og produksjon i Europa, da slik produksjon fører med seg store konsekvenser for de økosystemene og lokalsamfunnene som blir berørte. I 2020 ble et brev underskrevet av 234 europeiske og internasjonale organisasjoner og akademikere, i tillegg til 110 privatpersoner, sendt til Europakommisjonen der flere bekymringer ble rettet mot prosjektet. Dette skaper grunnlaget for en utfordrende problemstilling beslutningstakere i Europa må ta stilling til i årene som kommer. En slik problemstilling innebærer at interessene til lokale samfunn innad i Europa, settes opp mot konsekvensene av å sikre tilgangen til ressurser som vi har blitt helt avhengige av – men som vi også trenger for å gjennomføre det grønne skiftet.