Etisk beredskap: Kan sønnen min ende opp som krigsforbryter?

22.06.2022 |

Norsk spesialsoldat. Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret

I debatten om opprustning og beredskap må vi også spørre: Hvor moralsk robuste er våre soldater?

Av: Cornelia Vikan, førsteamanuensis ved Forsvarets høgskole/Luftkrigsskolen

Spørsmålet er vanskelig å svare på, men det er mulig og nødvendig å stille det. Norge må rustes for krig, både kulturelt, mentalt og politisk, skriver Tore Wig. Han snakker om hele Norge, totalforsvaret. En del av den mentale beredskapen han ikke nevner bør handle om vår etiske bevissthet. Den kan bli utfordret i en situasjon hvor sterke følelser settes i sving av rapportene fra krigen.

I tilfelle av krig er det først og fremst soldatene våre, befal og offiserer, som står i frontlinjen, både fysisk, mentalt og digitalt. De skal også møte samfunnets og profesjonens krav om å være etisk beredt. De skal forholde seg til krigens regler i et ekstremt uoversiktlig landskap, også moralsk sett, ofte med livet som innsats. Og linjen mellom en krigsforbrytelse og legitim utøvelse av voldsmakt kan være tynn.

Min sønn står vakt ved grensen til Russland. Om han hadde blitt født på russisk side, kunne han vært drept nå, for han hadde vært på oppdrag i Ukraina. Det bringer noen ubehagelige spørsmål nærmere. Jeg tror jo sønnen min, som de andre unge menneskene han trener til forsvar av landet med, har et godt moralsk kompass i bunnen for militærtjenesten. Det har han vel fått med seg fra familien og samfunnet rundt ham. Men en video av en russisk krigsfange tikker inn og får meg til å tenke: hva om det var min sønn som var fangevokter? Jeg kommer tilbake til det.

I Ukraina trener de ikke, der kjemper de en forsvarskrig og har i utgangspunktet rett og rettferdighet i krigen på sin side. Stadige rapporter om brudd på krigens regler fra russiske styrkers side skaper sterke følelser. Sjokk og vantro erstattes av sinne og kamplyst. Ettersom bekreftede nyheter om bombing av sivile mål når oss med digital hastighet stiger raseriet. NRKs reporter i byen Zjytomyr fortalte om et skifte i stemningen mot russerne. Her skiller de ikke lenger mellom de russiske styrkene og alminnelige russere. Hatet i en krig har god grobunn og vi er med-lidende. President Zelenskyj er vår helt. I forlengelsen av en implisitt anklage av NATO for å være medskyldig i russisk bombing, kommer han i en video med en sterk erklæring om at ingen russisk soldat som har begått krigsforbrytelser skal slippe unna. De skal «finne hver eneste jævel», med ettertrykk og utropstegn. Jeg er med ham hundre prosent.

Eller vent litt. Samtidig med Zelenskyjs sterke ordbruk om fienden tar jeg meg i det, jeg får en foruroligende tanke: forsvareren er jo like menneskelig feilbarlig som angriperen. Cecilie Hellestveit skriver i Morgenbladet om den kollektive tankegangen som krigens mest lumske følgesvenn. Det er nærliggende å også tenke på en kollektiv stemning i krig. Følelsesutbruddene til menneskene som opplever det verste er forståelig, samtidig som de blir mer og mer generelt anti-russiske. Dette er menneskelig, men dehumanisering er også et velkjent virkemiddel i krig. Dehumanisering bidrar til å motivere til kamp, men det gjør at man også mister sine egne verdier av syne. Idet man umenneskeliggjør fienden, om det er Putin eller den russiske soldaten, kan disse heller ikke stilles til ansvar. Ukrainerne slåss for våre felles verdier. Men også forsvarerne kan begå krigsforbrytelser.

Kan min sønn forsvareren begå krigsforbrytelser? Hvor sterk er hans etiske beredskap i rollen som soldat? Vil han, «når det blir krevet», være i stand til å skille mellom en krigsforbrytelse og legitim voldsmakt? Vil vi, som med-lidende, se eller erkjenne forskjellen?

Utgangspunktet er at mennesker begår handlinger ut fra fri vilje. «At mennesket er fritt betyr at det i enhver situasjon kunne handlet annerledes, og når vi gjør det onde, kan vi klandres for å ikke å ha handlet annerledes», skriver filosof Lars Fr. H. Svendsen i Ondskapens filosofi som kom ut i 2001. Rammene for denne individuelle friheten kan diskuteres, ikke minst når individet trer inn i rollen som soldat i en kommandolinje. Soldater i Forsvaret skal adlyde ordre, men ut fra et lojalitetsprinsipp som gir rom for å si fra når man mener ordren er ulovlig.

Til syvende og sist må soldaten være klar over hvilke moralske kompromisser hans eller hennes handlinger innebærer. I verste fall kan det handle om å være med på, eller være vitne til, handlinger som strider både mot Folkeretten og ens egne verdier.

Krig handler om voldsbruk, dreping og blod, å påføre andre lidelse for å svekke motstanderens vilje til å fortsette å stå imot, sier oberstløytnant Palle Ydstebø til Dagens Næringsliv. Det er også en kjent sak at krig virker forrående på de som kjemper den. Man kan både bli demoralisert, det vil si oppleve at kampviljen svekkes, og bli følelsesmessig avstumpet. I dokumentarfilmen Armadillo verver en gruppe danske, unge menn seg til militærtjeneste i Afghanistan. De virker fullstendig uforberedt på det de får oppleve, og går gjennom en tydelig endring i holdninger, som blant annet fører til uakseptable handlinger.

Er disse soldatene også min sønn?

Som legitime utøvere av voldsmakt er norske soldater forpliktet overfor samfunnsoppdraget og samfunnets verdier. De er forpliktet som profesjonsutøvere til å etterleve Forsvarets verdigrunnlag og kjerneverdiene respekt, ansvar og mot. Krigen i Ukraina er kanskje det nærmeste vi kommer å forestille oss krig i vårt eget land. Hvordan skal våre soldater, befal og offiserer etterleve verdiene vi kjemper for i en kompleks moralsk krigsvirkelighet? Vi trenger spesifikke situasjoner for å forestille oss det. Det er her den russiske soldaten og den ukrainske fangevokteren kommer inn.

Jeg ser et videoklipp av det som ser ut som en russisk soldat i fangenskap. Han ringer hjem og gråter i telefonen, og det han sier er sannsynligvis etter instruks fra de ukrainske fangevokterne. I denne situasjonen er det fangevokteren som er i maktposisjon. Genève-konvensjonen slår blant annet fast at krigsfanger ikke skal utsettes for tortur eller tvang. Hva som skjer i hvert enkelt tilfelle i Ukraina, er foreløpig skjult av krigståken. Bildene fra Abu Ghraib i Irak, hvor amerikanske fangevoktere ydmyket og torturerte fangene, ligger fortsatt både på nettet, og min netthinne, som dokumentasjon på hva det er mulig å få seg til å gjøre.

Vil min sønn fangevokteren i en gitt situasjon kunne bruke tvang? Legg for eksempel til at han har foran seg soldaten som skjøt mot boligblokka kjæresten hans oppholdt seg i, og at hun nå er død, brutalt drept. Vil han ikke engang bruke litt tvang? «Litt tortur»?

Som mor tror jeg jo ikke det. Eller vil ikke tro det. Som fagperson vet jeg at alt er mulig. Det kommer an på.

Det er lett å ta stilling i situasjoner hvor reglene kommer til klar anvendelse, som å stå på ukrainernes side i deres klare forsvarskrig. Men i krig oppstår alle slags situasjoner, og ikke alle handler om liv eller død. Det vil være mange situasjoner som ikke umiddelbart appellerer til krigens regler, og som krever noe annet og mer av soldaten enn et kurs i Krigens folkerett. Sterke følelser spiller ikke alltid på lag med de verdier vi bekjenner oss til. Det er etiske gråsoner, hvor man trenger at den etiske beredskapen slår inn. Sagt på en annen måte: soldater trenger også trening i å se seg selv som moralske beslutningstagere i situasjoner hvor de selv har en fordel i form av makt overfor motstanderen.

Krigen i Ukraina får den etiske beredskapen til å blinke på agendaen, for vi skal ikke miste oss selv i kampen for verdiene. Soldater med de beste forutsetninger for å gjøre riktige valg kan faktisk risikere selv å bli vitne til eller begå forbrytelser i krig. I utdanningen av soldater, befal og offiserer jobber vi med å bygge opp den moralske kompetansen til å stå i vanskelige situasjoner og komme ut av det som hele mennesker. Slik prøver vi også å bidra til å redusere risikoen for fremtidige krigsforbrytelser. Men det moralske kompasset som ligger i bunnen må vi alle forsøke å holde på rett kurs gjennom krigståken, enten det er i krig eller foran videoklipp fra krigen.

 

Kronikken ble først publisert i Morgenbladets nettutgave, 27.03.22.