En ny forsvarskommisjon
– hva kan vi vente oss?

22.12.2020 |

Operatører fra Marinejegerkommandoen trener sammen med Kystvakten. Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret.

Vi står ved et sikkerhetspolitisk veiskille. Grensene mellom fred, krise og krig er iferd med å viskes ut. Sammensatte, maktpolitiske virkemidler utfordrer hele samfunnet her og nå. Det betyr at førstelinjeforsvaret utvides til alle sektorer, og gjør det nødvendig med en ny forsvarskommisjon.

Av: Hedda Langemyr (daglig leder UTSYN), tidligere NATO-ambassadør Kai Eide, Oberst Terje Bruøygard (fagprofil i UTSYN), Oberst og Dr. Gjert Lage Dyndal (fagprofil i UTSYN), og Eskil Grendahl Sivertsen (styremedlem i UTSYN).

Den forrige forsvarskommisjonen ble nedsatt i 1990 for å justere Forsvaret til den nye virkeligheten i kjølvannet av den kalde krigens slutt. 30 år etter, har et nytt alvor erstattet 90-tallets framtidsoptimisme. Det er bred enighet om at vi står overfor en ny, uforutsigbar og kompleks sikkerhetssituasjon. Summen av truslene mot vår nasjonale suverenitet, territorielle integritet og politiske handlefrihet begynner å bli ubehagelig uhåndterlig. Det er derfor ikke vanskelig å se logikken bak en ny kommisjon.

Globalt

Den globale maktbalansen preges av stormaktsrivalisering. Ifølge World Economic Forum, kan Kinas økonomi bli større enn USAs allerede i 2024. Vestens teknologiske forsprang er i ferd med å bli borte, samtidig som nettopp teknologi fremheves av både USA, Storbritannia og Nato som en av de viktigste sikkerhets- og forsvarspolitiske driverne. I Europa er Brexit, en omstridt gassledning fra Russland til Tyskland, og fremvekst av mer autoritære regimer vitnesbyrd om endring også i våre nærområder.

Smelting av isen, med mulighet for tilgang til store ressurser og kortere transitt fra Asia til Europa, øker konfliktpotensialet i et ellers fredfullt Arktis. Geopolitikken er på full fart tilbake. Og der ligger Norge – klemt mellom stormakter som stadig oftere synes å krysse klinge. Enn så lenge relativt fredelig, selv om både sanksjoner, retorikk og teknologisk våpenkappløp gjør seg gjeldende.

Nasjonalt

Også nasjonalt er det politiske landskapet i endring. Økt misnøye og økte forskjeller gjør oss sårbare for påvirkning som kan forsterke polariseringen og svekke tilliten til myndigheter og mellom grupper i befolkningen. Samfunnets digitale infrastruktur angripes og saboteres daglig. Skottene mellom fred, kriser og krig er ikke like vanntette lenger. Et fortsatt sterkt sektorprinsipp gjør det krevende å drive helhetlig politikk for å forebygge og håndtere kriser på tvers av departementer og sektorer. I moderne krigføring brukes militære og ikke-militære virkemidler om hverandre. Dette gjør oss sårbare, med mindre vi blir mer bevisste på hva vi utsettes for og hvordan vi skal håndtere denne type utfordringer.

Mandat og fokus

En forsvarskommisjon er en offentlig utredning som skal anbefale hvordan Forsvaret best kan virke som sikkerhetspolitisk og utenrikspolitisk virkemiddel under nye forutsetninger. Kommisjonen skal være faglig tung og fri for partipolitiske hensyn. Tidligere kommisjoner har blant annet foreslått strukturelle, konseptuelle og økonomiske rammer. Det er viktig at en anbefaling er helhetlig, langsiktig og innrettet med målsetning om å beskytte våre grunnleggende interesser og verdier. Det kan gi grunnlag for fremtidige langtidsplaner og årlige budsjetter som justerer kursen etter de til enhver tid rådende og konkrete utfordringer.

Den nye sikkerhetspolitiske konteksten krever at forsvaret av Norge er en oppgave for alle. Således er et revitalisert totalforsvar en viktig bærebjelke. Samtidig er det opplagt at dagens forsvars- og sikkerhetspolitikk har problemer med å svare på en stadig mer usikker områdebeskrivelse. Der vi for kort tid siden opererte med klare skiller – mellom fred, krise og krig, mellom stats- og samfunnssikkerhet, og mellom militære og sivile, ser vi nå at disse skillene blir mindre relevante. Desinformasjon, cyberangrep og andre typer påvirkningsoperasjoner foregår i det skjulte og er krevende å avsløre. Denne type angrep er ikke tilstrekkelig til å utløse artikkel 5 i Nato-pakten, men er samtidig vanskelig å reagere effektivt på nasjonalt. Norge er avhengig av gode allierte, men den globale pandemien har også lært oss at vi ikke utelukkende kan basere egen beredskap og forsyning på avtaler med andre stater.

Diskursen om norsk sikkerhetspolitikk trenger også en sterkere nasjonal forankring. Det var relativt enkelt å forsvare lukkede prosesser når førstelinjen var soldater som opererte i fjernt og gradert terreng. Med en sikkerhetssituasjon som utfordrer oss mer både i det digitale rom og på hjemmebane blir åpenhet rundt politiske veivalg desto viktigere. Åpenhet er en forutsetning for å bygge sivil motstandsdyktighet mot denne type ikke-militære trusler.

En ny forsvarskommisjon må også ta inn over seg analyser fra flere sektorer og fagmiljøer. En bred og overgripende tilnærming er avgjørende for å sikre at den ikke utelukkende baserer sitt arbeid på den samme scenariobaserte metodikken som legges til grunn for en del forsvarsplanlegging. Det fører fort til en diskusjon om militært materiell, taktikk og distriktspolitikk snarere enn en faglig og verdibasert rettesnor som ser de lange linjene.

Enkelte ting ligger fast, som vår geostrategiske plassering og vårt Nato-medlemskap. Hvordan vi ønsker å håndtere dette på best mulig måte og bevare en fungerende balanse mellom avskrekking og beroligelse vil være sentrale spørsmål. Fokuseres det for mye på materielle investeringer og bevilgninger, er konsekvensen at det hele tiden vil bli satt opp mot noe annet. Det er imidlertid ingen motsetninger mellom tett internasjonalt samarbeid, et godt næringsliv og et sterkt totalforsvar. Heller det motsatte – et robust totalforsvar vil antakelig være en forutsetning for det andre på sikt. Her vil det også være helt nødvendig å se på konkrete forslag til strukturelle og systemiske endringer i statsapparatet og forvaltningen, som vil kunne bedre samarbeid på tvers av sektorer.

Sammensetning og gjennomføring

Dersom behovet for kommisjonen er begrunnet i at vi trenger en sterkere tverrpolitisk, strategisk retning for den norske forsvars- og sikkerhetspolitikken, er det viktig med en kommisjon som er fagtung slik at det ikke bare blir innspill som ramler på steingrunn og ikke følges opp. Det er også viktig at den er bredt sammensatt slik at de strategiske analysene tar opp i seg elementer fra ulike sektorer og fagmiljøer, som inkluderer medlemmer av ulike kjønn og ulike aldre. Det er viktig at kommisjonen ikke blir en slagmark for gamle kjepphester.

UTSYN håper på en forsvarskommisjon med faglig og politisk tyngde. Kommisjonen bør ha strategisk bredde- og dybdesyn og få et tydelig, men bredt nok, mandat til å utfordre etablerte tankesett. Og som sist, men ikke minst, sikter mot å (gjen)etablere en sterkere felles forankring av, og forståelse for, norske forsvars- og sikkerhetspolitiske interesser. Kommisjonsarbeidet bør ikke gjennomføres i lukkede fora eller med for kort tidsfrist. For at kommisjonens arbeid skal kunne forankres tilstrekkelig i befolkningen er det viktig at sentrale problemstillinger blir diskutert offentlig i sanntid.

Nasjonal sikkerhet er ikke forsvarssektorens anliggende alene. Vi må sammen forsvare de interessene og verdiene som det norske samfunnet er tuftet på.

 

Artikkelen ble først publisert i Forsvarets forum, 22. desember 2020. En kortere versjon kan også leses på Nordnorsk debatt.