Regjeringens nasjonale sikkerhetsstrategi ble lagt fram forrige uke som en del av Totalberedskapsmeldingen. Her er noen kommentarer fra UTSYNs fagprofiler.
Den nye nasjonale sikkerhetsstrategien er et svar på et mer komplekst trusselbilde, preget av økt risiko for sabotasje, spionasje, cyberangrep og påvirkningsoperasjoner fra statlige aktører som Russland og Kina. Den tar også høyde for globale konflikter som krigen i Ukraina og Midtøsten, samt et mer ustabilt internasjonalt samarbeid.
Regjeringen sier at strategien skal bidra til å samordne innsatsen på tvers av sektorer og nivåer i forvaltningen, og sikre at både offentlige og private aktører er forberedt på kriser og krig.
Erlend Hagenes er leder for Øvelse Nord, Nord-Norges sikkerhetspolitiske Arendalsuke, og fagprofil i UTSYN.
Han mener politiet i for liten grad vektlegges i den nye nasjonale sikkerhetsstrategien.
«Hovedbudskapet mitt til denne strategien er at politiets rolle er for lite løftet opp. Fram til det øyeblikket politikerne erklærer krig, er norsk sikkerhet politiets ansvar. Og Justisdepartementet er lederdepartementet i sivile kriser. Når vi allerede befinner oss i en situasjon der vi er utsatt for sammensatte virkemidler fra fremmede stater, må justissektoren oppgraderes betydelig».
Hagenes mener at Forsvaret er i ferd med å få det de trenger, men at justissektoren ikke er fulgt opp i det hele tatt.
«For meg ser det også ut som at sektorprinsippet i denne strategien står sterkt. Men sikkerhet må sees på i en sømløs sammenheng. Det må fungere knirkefritt og samvirket må foregå på tvers av sektorene», sier Hagenes.
Hvordan får man det til?
«Norge må få en sterkere tverrdepartemental styring av offentlig sektor».
Jernbane i Nord-Norge er et evig tilbakevendende tema. Hagenes mener det er langt viktigere å bygge ut den forbindelsen som allerede finnes, framfor å bygge ny.
«Ukraina har vist at jernbane er et viktig logistikkelement i krig. Det som er viktigere enn en nordnorgebane er en effektiv transportlinje fra vest til øst. Den jernbanen starter i Narvik og slutter i Rovaniemi. Det må legges dobbeltspor hele strekningen. Den lureste måten å bygge en nordnorgebane på, er å gjøre det på denne måten. Så kan man forlenge jernbanen fra Rovaniemi til Kirkenes på et tidspunkt».
«Pandemien viste at helseberedskap er underdimensjonert i Norge. Kommunehelsetjenesten har dårlige verktøy og lav kriseforståelse, og er ikke rustet på noen god måte. Og er det en ting man kan si om hver nordmann: Alle bor i en kommune. Og det er kommunene som blir førstelinjen i krise og krig. Det er man for lite flink til å ta innover seg», avslutter Hagenes.
«Etter mange år i dyp fred, er den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa betydelig skjerpet. Det har ikke skortet på utredninger og kommisjoner de siste årene som viser til presserende behov for både styrking av Forsvaret og den sivile motstandsdyktigheten», sier Hedda Langemyr, direktør i UTSYN:
«Strategien skisserer overordnet en del av de utfordringene vi står overfor og presenterer en ønskeliste for hvordan ting burde være. I slutten av rapporten viser de til at både departementene, frivilligheten, næringslivet og fagbevegelsen har betydelige oppgaver foran seg. Vi har vært vant til å outsource til staten, nå er det staten som outsourcer til oss. Det må følges opp med konkrete tiltak og tydelige politiske prioriteringer. Det må tilrettelegges for strategiske rammeavtaler mellom næringsliv og offentlige myndigheter, mellom myndighetene og sivilsamfunn», sier Langemyr.
«Vi ser formidable økninger i forsvarsbudsjettene, dette må balanseres med solide og treffsikre tiltak også på sivil side. En strategi består gjerne av mål, midler og tiltak. Her skorter det spesielt på det siste. Det bør revidert nasjonalbudsjett målbære når det legges frem denne uken. Sivil motstandsdyktighet kan ikke bygges på dugnad alene», avslutter Langemyr.
Håkon Lunde Saxi er professor ved Forsvarets høgskole og fagprofil i UTSYN.
Han mener det er veldig bra at Norge har fått en slik strategi. Saxi sier at Tyskland kom med en slik strategi for ikke lenge siden. Mange europeiske land, også de som ikke tradisjonelt har hatt slike dokumenter tidligere, har fått det.
«Dette er en trend i tiden. Vi opplever stadig større sikkerhetsutfordringer. Den norske er kort og grei. Det er bra, da blir den lest av flere. I Norge er en slik strategi særlig verdifullt, siden vi har et fragmentert sikkerhetssystem, med sektorprinsipp: Det er hver enkelt statsråd som står ansvarlig overfor Stortinget. Og det er veldig få organer, kun statsministerens kontor, som er overgripende», sier Saxi.
Hva vil denne strategien ha å si i praksis?
«Det gjenstår å se. Mye handler om hvilken status dette dokumentet får. Tidligere har man også prøvd seg på ulike dokumenter som dette, som «strategiske konsept». De dokumentene viste seg å ha liten praktisk betydning. Det avgjørende dokumentet i forsvarssektoren vil være langtidsplanen».
Hva forteller en slik strategi om tiden vi lever i?
«Det forteller at den sikkerhetspolitiske situasjonen er forverret og at vi som nasjon kan forbedre dette arbeidet. Det konstitusjonelle systemet vi har fragmenterer hvem som har ansvar for hva. Regjeringen er blitt presset til å komme med dette. Det har tatt lang tid, det har vært mye diskusjon rundt denne strategien. I det norske systemet er det vanlig å si at «alle vil koordinere, men ingen vil bli koordinert». Sektorprinsippet står sterkt, og ingen departementer ønsker å gi fra seg makt. Dette gjør oss sårbare, siden våre motstandere vil utnytte rommet mellom ansvarsområdene, hvor det vil være uklart hvem som har ansvaret. Strategien er et forsøk på å bøte på dette. Men det gjenstår å se hvor effektiv og betydningsfull den blir», avslutter Saxi.