Afghanistan: Gamechanger i internasjonal sikkerhetspolitikk

30.08.2021 |

Flyfoto av Kabul, Afghanistan. Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret

Militærmakt er et politisk virkemiddel vi bruker for å oppnå bestemte mål. Nå er det tid for å spørre hvilke mål vi hadde i Afghanistan og om de ble oppfylt.

Av: Hedda Langemyr

Etter 11. september 2001 tilbød USA NATO-land å støtte Operation Enduring Freedom i Afghanistan. Operasjonen hadde støtte i to FNs sikkerhetsråds resolusjoner om selvforsvar mot al-Qaida fra september 2001 (12. og 28. september). Oppdraget handlet derfor i stor grad om å beskytte USA, og bidra til at Afghanistan ikke ble et fristed for terrorister. Da USA utvidet fokuset til den globale kampen mot terror, og høsten 2002 bestemte seg for å invadere Irak, oppsto en splittelse mellom USA og Europa. Europeerne så at det konkrete målet for operasjonen i Afghanistan nå ble blandet sammen med andre amerikanske stormaktsambisjoner. Det var på den tiden en sterk europeisk stemning, spesielt i kontinental-Europa, for å markere avstand til Bush-administrasjonen.

Europeiske land og internasjonale ikke-statlige organisasjoner presset på for å få FN høyere opp på banen, noe de til dels lykkes med da FN opprettet sitt eget politiske oppdrag i Afghanistan i 2002 (UNAMA). ISAF-styrkene (2003-2014) ble også opprettet med mandat fra FNs sikkerhetsråd for å sikre stabilitet og etterhvert bidra til statsbygging.

Mange amerikanske soldater ble overført fra Afghanistan til Irak, og det ble mer plass til det internasjonale samfunnet for å fremme andre politiske agendaer knyttet til statsbygging og menneskerettigheter, med særlig vekt på kvinner og jenters rett til utdanning. Men, de lave styrketallene i Afghanistan førte også til en svekket sikkerhetssituasjon som igjen gjorde nasjonsbyggingsinnsatsen vanskeligere.

Selv om utgangspunktet for intervensjonen var å beskytte USA og forhindre at Afghanistan ble et arnested for internasjonal terrorisme, argumenterte norske politiske ledere nå for at det var Afghanistan vi skulle beskytte og hjelpe. Dette hang sammen med hvilke politiske argumenter man mente ville kunne aksepteres i Norge på dette tidspunktet. Norske myndigheter hadde tre hovedmål for engasjementet i Afghanistan som ble ulikt vektet og uttalt over tid; støtte til USA og NATOs relevans, å bidra i krigen mot terror, og bidra til å bygge en stabil og demokratisk afghansk stat gjennom ulike former for bistand og utviklingshjelp. Norge måtte også være en lojal alliert for at sikkerhetsgarantien fra NATO og gunsten fra USA som vi selv er helt sikkerhetsmessig avhengig av, skulle videreføres. Ved siden av å ha militære styrker i Faryab-provinsen og Meymaneh hadde Norge også en rekke sivile aktører i felt; blant dem Afghanistankomiteen, Flyktninghjelpen, Røde Kors, Redd Barna, og Leger uten grenser, for å nevne noen. Var det for mange aktører, både på sivil og militær side, som skjønnmalte situasjonen i sine rapporter? Militære lederes forfremmelser på de høyeste nivåene avhenger av å kunne vise til operativ suksess – det samme gjelder for videre støtte til utviklingsorganisasjoner.

Allerede i 2016 kom Afghanistan-rapporten som slo fast at det Norge i hovedsak evnet å gjøre var å være en god alliert for USA, og at vi i liten grad ellers har nådd de andre målene vi satte oss.

Vårt medansvar

Vi har et medansvar for situasjonen som nå har oppstått. Colin Powell sa i sin tid “if you break it, you own it”. Det bør Norge leve opp til. På kort sikt handler noe av dette om å sikre at de afghanerne som har jobbet for norske styrker blir tatt hånd om, selv om det er svært kostbart. Alle kan ikke komme til Norge og noen har også i løpet av perioden byttet side. Her må vi finne en balanse mellom ansvar for å beskytte tidligere og nåværende afghanske allierte i felt og hensyn til egen nasjonal sikkerhet. Det er ikke nødvendigvis bare enkelt.

Når situasjonen er så kaotisk er det naturlig at alle evakuerer. Det er likevel viktig at vi så snart som mulig sikrer diplomatisk tilstedeværelse i landet. Det er viktig for å fremforhandle løsninger knyttet til bistand og utvikling, men gir oss også en mulighet til å påvirke landets utvikling.

At vårt 20 år lange militære engasjement i Afghanistan, med kostnader på titalls menneskeliv og mangfoldige milliarder fra både forsvars- og bistandsbudsjettet, ikke levnes mer enn tre minutter i en partilederdebatt er forstemmende. Det er knapt et tema i valgkampen.

Vi går inn i en viktig refleksjonstid nå. I løpet av høsten skal regjeringen oppnevne en forsvarskommisjon som har som oppgave å stake ut Norges langsiktige sikkerhetspolitiske strategi. Erfaringene fra de internasjonale operasjonene vi har deltatt i blir viktige læringspunkter i dette arbeidet. Parallelt pågår det en prosess i NATO hvor de utarbeider et nytt strategisk konsept som skal gjelde frem mot 2030. Det vil legge sterke føringer for Norge. Hvordan vil fremtidens NATO se ut og hvilken rolle vil USA spille der?

Jeg mener at valgkampen hadde vært en unik mulighet til å løfte disse temaene og opplyse befolkningen både om de erfaringene som er gjort og nye trusselbilder. Alle de store globale utfordringer vi står overfor forutsetter stabilitet. Når vi gang på gang har intervenert i land uten å lykkes i å stabilisere eller bygge demokratiske stater, er det på tide å se nøyere både på strategi, virkemiddelbruk og realitetsorientere oss og våre beslutningstakere. For mye av nederlaget kan forklares med måten dette har blitt gjort på. Som Cecilie Hellestveit har uttalt om statsbygging i Afghanistan – om du skal hoppe i fallskjerm og benytter tursekken til din far, er utfallet gitt.