USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi: Når allierte blir motstandere

Trump-administrasjonen lover støtte til «patriotiske» europeiske partier og vil «dyrke motstand» mot Europas kurs. Er verdifellesskapet med USA brutt for godt? Filter Nyheter har intervjuet Hedda Bryn Langemyr, direktør ved UTSYN – Senter for sikkerhet og totalforsvar og UTSYNs fagprofil Håkon Lunde Saxi, professor ved Forsvarets høgskole.

Denne saken ble først publisert av Filter Nyheter i deres nyhetsbrev Filter KRIG, 11.12.2025.

Da Donald Trump-administrasjonen la fram USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi i starten av desember, utløste den kraftige reaksjoner. Kommentatorer kalte dokumentet rasistisk og mente det rev en gammel verdensorden i fillebiter.

Dokumentet markerer et dramatisk brudd med tidligere amerikansk utenrikspolitikk. Der tidligere administrasjoner vektla globalt engasjement og demokratifremming, advarer Trump nå mot «sivilisasjonsutslettelse» i Europa grunnet innvandringspolitikk, fallende fødselsrater og tap av nasjonal identitet. Samtidig er Russland ikke lenger omtalt som en «direkte trussel», men som en partner USA ønsker å gjenopprette «strategisk stabilitet» med.

Men er dokumentet så ille som kritikerne skal ha det til? Og hvilken betydning vil det – eller bør det – få for norsk og europeisk sikkerhetspolitikk? Filter Nyheter har snakket med Hedda Bryn Langemyr, direktør ved UTSYN – Senter for sikkerhet og totalforsvar, og tidligere daglig leder i Norges Fredsråd, og statsviter og historiker Håkon Lunde Saxi, professor ved Forsvarets høgskole/Stabsskolen.

Et usedvanlig dokument

Den nasjonale sikkerhetsstrategien er det øverste laget i en serie dokumenter om forsvar og sikkerhet i USA, forklarer Håkon Lunde Saxi. Fra denne skal det avledes en nasjonal forsvarsstrategi, som igjen skal munne ut i en militærstrategi og så videre.

– Det som er særegent med denne strategien, er at den i stor grad handler om innenrikspolitikken i allierte land. Samtidig kritiserer den i liten grad USAs motstandere. Kina blir riktignok nevnt, men bare som en økonomisk og militær utfordrer, ikke som en ideologisk motstander, sier Saxi.

Hedda Bryn Langemyr understreker at disse styringsdokumentene legger rammene for alt fra forsvarsbudsjetter til hvilke allianser som prioriteres. For en stormakt som USA blir en slik strategi et signal til hele statsapparatet, til Kongressen, til allierte – og til motstandere – om hva som skal vektlegges de neste årene.

– I praksis sier den nye strategien at USA vil bruke mindre politisk energi på å bære den liberale verdensorden, og mer på egne nærområder, konkurranse med Kina og en mer selektiv bruk av allianser. For Norge, som har bygget sikkerheten vår på forutsigbar amerikansk ledelse i NATO, er det ubehagelig viktig, sier Langemyr.

«Sivilisasjonsutslettelse» og rasistisk retorikk

Det mest urovekkende er ikke én enkelt formulering, men kombinasjonen av tre ting, mener Langemyr: At Europa beskrives som et kontinent på vei mot «civilisational erasure», at det sås eksplisitt tvil om hvorvidt enkelte europeiske land vil være sterke nok til å være «pålitelige allierte» fremover, og at Russland tones ned som trussel og omtales mer som en potensiell stabilitetspartner.

– Sett fra Norge rokker dette både ved trusselbildet og ved selve premisset for NATO-samarbeidet: at vi deler grunnleggende verdier og at alliansen er uforbeholden, sier hun.

Når strategien bruker begreper som «sivilisasjons-utslettelse» og hevder Europa vil være «ugjenkjennelig om 20 år», er det både strategisk språkbruk og ideologisk overbevisning, mener Langemyr.

– Retorikken er tydelig inspirert av «great replacement»-narrativer og høyreradikale forestillinger om at europeisk kultur er i ferd med å erstattes gjennom migrasjon og demografi. Samtidig er den strategisk: Den mobiliserer Trumps egen velgerbase hjemme, og den strekker ut en hånd til «patriotiske» og systemkritiske partier i Europa som Det hvite hus nå ser som politiske allierte.

Langemyr er enig med seniorforsker Marianne Riddervold som sier dokumentet har «en klar rasistisk undertone». – Når man eksplisitt kobler sivilisasjonsutslettelse til innvandring og «tap av nasjonal identitet», uten å problematisere rasetenkningen og hierarkiene som ligger under, så normaliserer man en tankegang der noen befolkninger anses som mer legitime bærere av sivilisasjonen enn andre. Det er klassiske elementer fra høyreradikal identitetspolitikk, ikke nøktern trusselanalyse, sier hun.

Verdifellesskap erstattet av interessepolitikk

Strategien nevner ikke verdibaserte fellesskap, slik tidligere administrasjoner har snakket om. Det er i og for seg ingen overraskelse, mener Håkon Lunde Saxi.

– Vi ser jo ikke et verdibasert felleskap lenger, snarere tvert imot. På flere områder framstår den amerikanske administrasjonen nå som ideologiske motstandere. Men vi har fremdeles interessebaserte fellesskap, sier han.

Men har vi det lenger? Strategien lover jo støtte til «patriotiske europeiske partier» og vil «dyrke motstand mot Europas nåværende kurs».

– Ja, de mener det er i deres interesser at visse partier kommer til makten – AfD i Tyskland, for eksempel. Dette er partier som andre jobber for å holde utenfor maktposisjoner, og så kan man diskutere hvor klokt det er. Men det er uansett en veldig spesiell innblanding, ikke minst i en nasjonal sikkerhetsstrategi, sier Saxi.

Hedda Bryn Langemyr ser det som et kraftig varsel om at USA i mindre grad ser EU og dagens europeiske ledere som sine naturlige partnere.

– Når en amerikansk sikkerhetsstrategi eksplisitt sier at man vil «cultivate resistance to Europe’s current trajectory» og peker positivt på «patriotiske europeiske partier», betyr det at Washington er villig til å gå inn i europeisk innenrikspolitikk for å styrke krefter som ofte er EU-skeptiske, mer Russland-vennlige og kritiske til klimaarbeid, sier hun.

På noen områder – særlig i møte med Kina, på handel og teknologi – har man fortsatt sterke felles interesser, påpeker Langemyr. Men både verdifellesskapet og interessetenkningen blir mer selektiv, mer transaksjonell og mer konfliktfylt enn tidligere.

Norges sikkerhetsgarantier

Når strategien sår tvil om enkelte europeiske land vil være «pålitelige allierte» i fremtiden, får det direkte konsekvenser for Norge, mener Langemyr.

– Formelt endrer ingenting seg over natten: NATO-traktaten, amerikansk tilstedeværelse i Europa og de bilaterale avtalene våre ligger fast. Men politisk innebærer dette at artikkel 5 i større grad blir politisk betinget vilje enn automatikk, sier hun.

Når Washington sier at noen europeiske land kanskje ikke vil være økonomisk og militært sterke nok til å være pålitelige allierte, åpner man også for den speilvendte tanken: at USA i fremtiden forbeholder seg retten til å vurdere hvorvidt et europeisk land er verdt å komme til unnsetning.

– For Norge er dette enda et argument for både å ta egne kapasiteter på større alvor og for å bygge et sterkere europeisk bein i sikkerhetspolitikken, sier Langemyr.

Europa må ta ansvar

Dette er på mange måter større enn norsk sikkerhetspolitikk – det gjelder hele Europa, understreker Håkon Lunde Saxi.

– De siste 70 årene har hele kontinentet levd godt med at USA har sørget for vår sikkerhet. Det har gjort at vi kunne prioritere andre samfunnsoppgaver og være tilbakelente, sier han.

Nå må Europa investere mer i eget forsvar og egen sikkerhet, og det gjør man allerede. Ved det siste NATO-toppmøtet i juni ble det bestemt at 3,5 prosent av BNP skal brukes på forsvar, noe som er et enormt hopp. Men det vil likevel ta tid å bygge opp et sterkere europeisk forsvar.

– Spørsmålet er hvor fort den amerikanske tilbaketrekningen vil skje – det vet vi ikke ennå. Og europeerne håper naturligvis at dette tar lenger tid, sier Saxi.

– Er ikke usikkerheten i seg selv stor nok til at Europa må klare seg uten USA?

– Jeg tror det er for sterkt å si at vi må klare oss uten USA. De kommer til å ha interesser i Europa også framover, men de kommer til å være mindre til stede. Derfor må vi samarbeide mer med andre partnere, sier Saxi.

Han viser til Forsvarets langtidsplan fra 2024, som sier at Norge skal samarbeide med USA, men også styrke samarbeidet med Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Nederland, Polen og de nordiske landene.

– Det er en større vektlegging av de europeiske og nordiske landene og en relativt sett mindre vektlegging av USA. Dette er i tråd med Forsvarskommisjonen fra 2021 – en garderingsstrategi, sier han.

Hedda Bryn Langemyr er enig i at Europa må bevare sikkerhetsfellesskapet med USA til tross for den harde retorikken.

– Det er fortsatt slik at USA er helt avgjørende for den militære balansen i NATO og for avskrekking mot Russland, også i nordområdene. Å bryte med sikkerhetsfellesskapet nå ville først og fremst svekke Europa, ikke USA, sier hun.

Men hun legger til to viktige forbehold: For det første må Europa være mye tydeligere på rød linje overfor denne typen retorikk – nettopp for å beskytte alliansens legitimitet. For det andre må man bruke denne situasjonen til å akselerere europeisk egenkapasitet.

– Det handler ikke om å erstatte USA, men om å redusere sårbarheten vår for politiske skifter i Washington.

Militært samarbeid vs. politisk splittelse

Det militære samarbeidet mellom Norge og USA fungerer fortsatt godt, påpeker Håkon Lunde Saxi. Men samtidig ser man en tydelig endring i amerikansk politikk, noe som egentlig også var varslet før Trump kom.

– Det er en dreining vekk fra Europa. Tidligere har man antatt at USA skulle prioritere Kina, men gitt den siste sikkerhetsstrategien er også dette usikkert. Der ser det ut til at fokuset heller skal være den vestlige halvkule. Poenget er uansett at vi vet at Europa ikke kommer til å være prioritert, sier han.

På mange måter speiler strategien visepresiden J.D. Vances agenda fra sikkerhetskonferansen i München, men dette er likevel et spesielt dokument, mener Saxi. Samtidig er det uklart hvilken betydning det vil få for praktisk amerikansk politikk.

– Personen som skrev førsteutkastet av dokumentet i State Department, jobber ikke lenger der. Og mannen som skal skrive den nye forsvarsstrategien, Elbridge Colby, er noe mer tradisjonell – og en uttalt Kina-hauk, sier han.

– Overreagerer Europa?

Den europeiske strategien er å holde relasjonen så god som mulig – ikke krangle om alt mulig, selv om mange politikere dirrer i harme over ordbruken fra Trump-administrasjonen, observerer Saxi.

– Europeiske politikere prøver å bite det i seg og ikke lage bråk. Det synes å være strategien. Samtidig prøver man å gjøre seg mindre avhengige, og om 10–15 år, med mer autonomi, kan man kanskje i større grad kritisere amerikanske administrasjoner. Foreløpig må man gjøre gode miner til slett spill, sier han.

Men det er som sagt vanskelig å si hvilken betydning dokumentet vil ha. Kanskje har det liten forankring i det øvrige statsapparatet, og dermed mindre reell, praktisk betydning, sier Saxi – og legger til:

– Det er litt tidlig å si.

Denne saken ble først publisert av Filter Nyheter i deres nyhetsbrev Filter KRIG, 11.12.2025.
RETTELSE: I saken stod det opprinnelig at Elbridge Colby skal skrive den nye amerikanske militærstrategien. Det riktige er at han har hovedansvaret for å skrive den nye forsvarsstrategien. Militærstrategien skrives deretter av Joint Chiefs of Staff.