Under ledelse av president Trump og hans støttespillere opptrer USA, Norges viktigste alliansepartner etter andre verdenskrig, stadig mer aggressivt, uforutsigbart og uansvarlig. Det er vanskelig å komme unna en slik erkjennelse. Problemene mellom USA og deler av den vestlige allianse stikker dypere enn Trump og sannsynligvis vil de vare utover hans presidentperiode. Hvilke utfordringer innebærer det for Norge?

Av: Torgeir E. Fjærtoft, forsker og fagprofil i UTSYN

Problemet USA dreier seg om innenrikspolitisk maktkamp og en grunnleggende annerledes fortelling

På stadig flere områder er USAs utenrikspolitikk i strid med Norges og en del andre alliertes oppfatning av politisk fornuft. Grunnen er at alle spørsmål som berører forholdet til verden nærmest utelukkende dreier seg om innenrikspolitisk maktkamp mellom to leire. Mot en sterk nasjonalisme i Det republikanske parti står en broket og splittet samling av motkrefter i Det demokratiske parti.

Om president Trump forsvinner, står andre med samme oppfatninger klare til å overta. Nåværende visepresident Pence er på mange måter en enda klarere representant for de krefter som brakte Trump til Det hvite hus. Som reaksjon mot Obama, den første ikke-hvite president, og Hillary Clinton, den første moderne kvinne som lå an til å bli president, vokste det fram sterke motkrefter som mobiliserte rundt en ny og nasjonalistisk fortelling. Svært mange amerikanere mener nå at USA er overlegent resten av verden og kan opptre uavhengig av hva andre måtte mene. Det gjelder i stor grad også i forholdet til USAs europeiske alliansepartnere.

Denne nasjonalistiske fortelling er hos mange tilhengere forankret i konservative og forenklede kristne forestillinger om sterke fiendebilder, som fort viser seg i samtaler og kontakt på sosiale medier. Blant de fiendebildene som samler disse konservative amerikanske kristne bak de republikanske politikerne er gjerne «liberale», homofile, muslimer, kvinner i moderne roller og ellers alle som ikke godtar deres syn eller innordner seg dere krav på gudgitt universell innsikt, ikke så veldig ulikt det vi kan finne blant ekstreme muslimer i Midtøsten. Konservative kristne opplever at deres identitet, verdier og posisjon er truet av den brokete alliansen av motkrefter som samler seg om Det demokratiske parti.

Det nye nasjonalistiske og til dels religiøst ekstreme USA oppstod også fordi vide kretser lot seg manipulere. Kapitalsterke grupper trekker i trådene gjennom TV-stasjonen Fox News, sosiale medier og finansiering av motkandidater til folkevalgte som utfordrer dem. Oppskriften virker enkel: Du mobiliserer menneskers følelser gjennom å eksponere dem for fortellinger som truer deres sårbare identitet. De reagerer med sinne og selvrettferdighet. Dermed åpnes det opp for det alternative politiske budskapet.

Andre vestlige land, som under det siste NATO-toppmøtet anført av den franske president Macron dannet en gryende allianse mot Trump, tolkes inn i en grunnleggende annerledes fortelling. USA er moralsk overlegent og Trump taler andre statsledere til rette.

En illustrasjon på hvordan samme hendelse tolkes grunnleggende forskjellig er nyhetssaken med videosnutten av Macron i kretsen av yngre statsledere. De vitser øyensynlig om Trump, som selv tilsynelatende forlater møtet som reaksjon på å bli offentlig ydmyket. Selv så jeg under mitt besøk i USA hvordan samme videosnutt ble presentert som en triumf for Trump. Macron og de andre reagerte barnslig på at leder av den vestlige verden hadde formanet dem om å øke forsvarsbudsjettene sine. Som bevis ble et kryssklippet utdrag av Trumps pressekonferanse med den kanadiske statsminister vist. Mens vi ser at Trumps kanadiske motpart forsøker å parere Trumps krav om alliertes økning i forsvarsbudsjettene på diplomatisk vis, skaper reportasjen på Fox News i USA et inntrykk av at Trump tar ham i løgn. Som representant for USA fremstår Trump som suveren, mens leder for USAs naboland i nord virker hjelpeløs og uærlig.

Krefter utenfor USA har neppe mulighet til å trenge igjennom og korrigere denne fortellingen; tvert imot vil kritikk fra utlandet styrke den. Blant hans støttespillere er Trumps fortelling om USA og verden selvoppfyllende og selvforsterkende.

Er et alternativt USA realistisk? Motkrefter mot Trump mangler strategi

Samtidig lar Trumps velgere, som de aller fleste er helt vanlige mennesker, seg nærmest rundstjele av de kapitalsterke pressgrupper som bak kulissene trekker i trådene for å få valgt politikere som gir dem skattelette, svekker vanlige menneskers kjøpekraft og undergraver velferdsordninger som også i USA gir mennesker et visst sikkerhetsnett. Derfor burde de mange amerikanske velgere som ønsker å leve mer som i de nordiske land, ha gode muligheter til å bygge en bred og sterk bevegelse innenfor Det demokratiske parti for å ta makten i USA. Dessverre er de for splittet og mangler en realistisk politisk strategi.

Essensen av all levedyktig politisk strategi er å først skape en fortelling som støttespillere og velgere kan kjenne seg igjen i, så bygge allianser på tvers av motsetninger gjennom kompromisser, deretter levere resultater støttespillere forventer. Ledende representanter for Det demokratiske parti opptrer derimot nærmest stikk motsatt. Noen viktige eksempler viser hvordan.

Ett viktig og svært oppsiktsvekkende unntak til bildet av en voksende høyreekstremisme i USAs politikk er Minnesotas 5. kongressdistrikt. Den nåværende kongressrepresentant, Ilhan Omar, er fra Mogadishu og kom ti år gammel som somalisk flyktning til USA i 1992. Omar ble valgt fordi hun klarte å samle velgere med forskjellig bakgrunn om politiske saker som vi for enkelhets skyld kan kalle nordisk sosialdemokratisk politikk, som nå har bred og voksende støtte særlig blant unge tilhengere av Det demokratiske parti.

Kongressrepresentant Omar har derimot valgt å markere seg i et av de mest splittende utenrikspolitiske stridsspørsmål i amerikansk politikk, konflikten mellom Israel og Palestina. Hun etterlater et inntrykk av at hun som muslim ønsker å solidarisere med undertrykte trosfeller. Dermed oppfattes hun, med rette eller urette, som en motstander av Israels rett til å eksistere som stat. Hun gjør seg derfor så kontroversiell at hun svekker sin evne til å virke for sitt sosialdemokratiske program.

Sammen med tre andre unge kvinnelige kongressrepresentanter med minoritetsbakgrunn, hvorav en annen, Rashida Tlaib fra Michigan har palestinske foreldre, utgjør hun den såkalte «Squad». På grunn av manglende vilje eller evne til bred alliansebygging, er de nå blitt et lett bytte for den nådeløse og ekstreme propagandaen fra Trumps støttespillere. «The Squad» gir sine motstandere lett spill. Mange mener de er blitt Trumps yndlingsmotstandere. Ufrivillig tjener de interessene de vil bekjempe.

På grunn av manglende realistisk politisk strategi blant de mange amerikanske velgere som deler europeiske sosialdemokraters syn på samfunnsutviklingen, og en del europeeres syn på Trump og hans støttespillere, virker det i dag mest realistisk for USAs europeiske allierte å legge til grunn at USA ikke vil bli mindre problematisk i overskuelig framtid. Det vanskelige spørsmålet er hvilke problemer dette vil skape for norsk sikkerhet?

Økt spenning, atomopprustning og ny krigsfare

Den aggressive ordbruken kombinert med opprustning øker uunngåelig spenningene i forholdet til Russland. Med mindre europeiske land distanserer seg tydelig fra de deler av USAs politikk som strider mot deres oppfatning av politisk fornuft, blir politiske løsninger på Europas sikkerhetsutfordringer som følge av russisk politikk og opprustning vanskeligere.

– En undervurdert sikkerhetsrisiko særlig for Europa er Trumps planer om en omfattende atomopprustning samtidig som han distanserer seg fra avtaler om atomvåpenbegrensninger, fremholdt en tidligere amerikansk diplomat og nedrustningsekspert på årets Egon Bahr-symposium i Berlin.

I Midtøsten kan bare en omfattende politisk løsning stabilisere regionen og forebygge nye kriger med Russland og Vesten på hver sin side, som i Syria og nå Libya. Men i stedet for en bred politisk prosess virker det som president Trump nå tvert om satser på ensidig militært press. Utfallet er uvisst, men risikoen øker for at krigen i Syria og Irak kan gå over i en krig med Iran. Følgene av kriger i Midtøsten, terrorisme, organisert kriminalitet og flyktningestrømmer, rammer Europa. Med Russland og USA på forskjellige sider i uoversiktlige og kaotiske konflikter øker også risikoen for spredning til Europa, med mindre politisk dialog kan forebygge konfrontasjoner.

Sanksjoner mot land og nøkkelpersoner som står i veien for president Trumps politikk blir en del av den innenrikspolitiske maktkampen i USA. Dynamikken som oppstår fører til at sanksjoner stadig øker og utvides, samtidig som de blir nærmest umulig å oppheve. Dermed frakobles sanksjoner en rasjonell vurdering av om sanksjonene virker etter sin hensikt, om de medfører utilsiktede konsekvenser og risiko, og – framfor alt – en avveining av når de må oppheves som ledd i politiske løsninger, som nødvendigvis må bli kompromisser.

I strid med politisk fornuft er også risikoen for at alliansen med USA kan trekke Norge og andre europeiske land med i nye kriger, slik det skjedde i Afghanistan. Utviklingen i Afghanistan etter den vestlige invasjon i 2001 viser at hverken militær eller politisk strategi under USAs ledelse har virket etter hensikten, men utilsiktet undergravd politisk stabilitet og ført til omfattende tap av liv.

Den rådene amerikanske strategi, som Norge fremdeles må stille seg bak av hensyn til alliansen med USA, er ikke tilstrekkelig justert etter at vestlig militær maktbruk nærmest konsekvent har ført til katastrofale konsekvenser siden invasjonen i Afghanistan i 2001.

En grunnleggende vurdering av Norges sikkerhetspolitiske samarbeid med USA er nødvendig. Kretsen rundt Macron på det siste NATO-toppmøtet viser en gryende alternativ allianse innenfor NATO og EU som kan blokkere amerikansk diktat når USAs politikk undergraver vestlig samarbeid og felles sikkerhet.

 

Kronikken ble først publisert på Nordnorsk debatt, 18. desember 2019.

Torgeir E. Fjærtoft har bakgrunn som norsk diplomat fra FN, EU og Midtøsten, med erfaring som gjesteforsker fra Senter for islam- og midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo og Institutt for samtidshistorie, avdeling for Den kalde krigen i Berlin. Han har publisert flere forskningsartikler om politiske løsninger i Midtøsten og USAs, Russlands og EUs rolle. Kronikken bygger på to ukers samtaler i USA i månedsskiftet november/desember i år. Fjærtoft har tidligere forsket på amerikansk politisk historie.