En av de største utfordringene er at vi ikke vet hvordan sivilbefolkningen vil reagere og/eller oppføre seg under en krise.

Av: Gunhild Hoogensen Gjørv

I artikkelen Deepfakes and the New Disinformation War publisert i Foreign Affairs nylig, illustrerer forfatterne i hvilken grad falske nyheter har utviklet seg med hovedformål om å villede og splitte befolkninger av politiske årsaker – særlig å destabilisere samfunnet. Artikkelen avslører i detalj ikke bare hvordan bilder og trykte medier endres, men også digital manipulering av lyd eller video basert på kunstig intelligens referert til som «deep fakes».

Artikkelen tar for seg teknologien bak såkalte «deep fakes», i tillegg til mulige teknologiske og juridiske løsninger, men det underliggende hovedbudskapet er at vi i sivilbefolkningen er sentrale i desinformasjonskrig.

Desinformasjonskrig er en betydelig del av det som omtales som «hybrid krigføring». Regional og global usikkerhet oppfattes som større enn på mange år. Selv om konvensjonelle former for militærmakt fortsatt er relevant, har krigføring blitt betydelig mer komplekst enn under den kalde krigen. Dagens trusler og angrep som fører til destabilisering blir ofte karakterisert som «hybride». Målet er i like stor grad mennesker og samfunn, som det er landegrenser.

Hybride trusler

Definisjonene av hybrid krigføring, hybride trusler, og et relatert konsept «gråsonekonflikter», er det fortsatt stor uenighet om. Vi kan likevel karakterisere noen kjennetegn som følger: 1. Bruker en kombinasjon av flere metoder, inkludert militære, politiske, økonomiske, juridiske, kulturelle, sosiale, infrastruktur, cyber og informasjon. 2. En fiendtlig aktør har som mål å unngå å bli oppdaget og prøver å forvirre situasjonsforståelsen. 3. En fiendtlig aktør kan være statlig, ikke-statlig, proxy, eller en kombinasjon av alle. 4. Prøver å skape en situasjon der eksisterende forskjeller og opplevelser av urettferdighet i samfunnet forverres. Dette gjøres særlig med en kombinasjon av informasjon og desinformasjon.

Totalforsvaret

Sikkerhets- og forsvarsmiljøer har utviklet seg for å møte utfordringene hybride trusler og – krigføring representerer. I Norge er tiltak for å bekjempe hybride trusler integrert i totalforsvarskonseptet. Men sivile er begrenset til å inkludere offentlige myndigheter som lokalt styresett i byer og kommuner, spesialiserte sivile sikkerhetsorganisasjoner som DSB og politiet, og næringslivet.

Den mest komplekse sivile komponenten i totalforsvarsbildet er sivilbefolkningen, men vi er generelt ikke en del av diskusjonen. Dette gir til en viss grad mening. Det er enklere å utvikle, håndtere og kontrollere juridiske, teknologiske og institusjonelle tiltak. Eksempler på det kan være å utvikle teknologiske fortrinn for å bekjempe digital manipulasjon av informasjon, juridiske tiltak som begrenser og/eller veileder hvordan informasjon spres og styres – inkludert tiltak mot hatefulle ytringer – og forberedelser som opplæring og øvelser for myndigheter i hvordan de skal håndtere kriser og trusler. Disse tiltakene er designet for å styre den komplekse sivile komponenten, med antakelsen om at sivile vil oppføre seg på en forutsigbar måte. Men det er lite diskusjon om hva som er forholdet mellom disse organisasjonene og sivilbefolkningen.

Koordineringen mellom sivile og militære institusjoner er avgjørende for å avverge eller håndtere en krise, ikke minst for å gi veiledning til sivilbefolkningen om hva de skal gjøre. DSBs brosjyre om kriseberedskap var et viktig skritt mot å anerkjenne siviles rolle i krise- og/eller trusselsituasjoner. Sivile bærer en betydelig del av ansvaret for krisehåndtering, hvert fall innen de første 72 timene av en krise, ved å være forberedt på ulike, potensielle kriser eller forstyrrelser i hverdagen. Det vil si at sivilbefolkningen både må forberede seg på usikkerhet fremover, samt ha evne til å gjenskape egen sikkerhet så raskt som mulig. NATO omtaler denne kapasiteten som «motstandsdyktighet». Folks evne til å forberede seg på og håndtere usikkerhet, samt skape egen sikkerhet, vil variere veldig og i tillegg endres over tid jo lengre en krise varer. Sivilbefolkningens evner til å takle kriser vil ha alvorlige konsekvenser for om totalforsvaret blir en suksess eller fiasko.

En av de største utfordringene er at vi ikke vet hvordan sivilbefolkningen vil reagere og/eller oppføre seg under en krise. Det kan være nyttig å se på erfaringer fra tidligere konflikter i andre land, men disse gjenskaper ikke de samme forholdene som vi antar vil være relevante i en hybrid krigføringskontekst i Norge. En avgjørende prioritering bør være å utvikle pålitelige informasjonskilder for lokalsamfunn, og jobbe opp mot befolkningen for at de skal vite at disse kildene er troverdige. En annen utfordring er å forebygge og håndtere at desinformasjon spres i samfunnet, noe som kan skape ytterligere uro og ustabilitet. Økt mangel på tillit til myndigheter kan føre til at flere enkeltpersoner eller grupper finner egne løsninger, som kan føre til flukt (fra områder som er usikre), panikk, fiendtlighet, kriminell atferd og så videre.

Sivilbefolkningen er en del av løsningen, men også en del av problemet. Dette betyr at vi må finne måter å inkludere sivilbefolkningen i en felles forståelse av totalforsvarsprosessen.

Sivil deltakelse i totalforsvaret

Forsvar mot hybride angrep inkluderer ikke bare tiltak mot åpenbare forsøk på å ødelegge og forstyrre, men også samfunnets kapasiteter, befolkningens evne til å forstå hva som skjer i deres eget nærmiljø, og deres tillit til at myndigheter løser problemer som oppstår (det vil si infrastruktur). Vel så viktig er også befolkningens tillit til resten av samfunnet og menneskene som er en del av det. Sivilbefolkningen er primære mål for desinformasjon fordi eksisterende politiske splittelser eller sårbarheter (mistillit, motstridende verdier, frykt for andre, frykt for å miste relativ makt) blir brukt og manipulert for å overdrive konflikter i samfunnet. Debatten om sentrum og periferi, kjønn, klima og innvandring er typiske eksempler på splittelser som kan forsterkes og forsøkt misbrukt av aktører hvis motiv er å destabilisere samfunnet, og legge kjepper i hjulene for konstruktiv politikkutvikling.

Som en del av arbeidet med det «nye» totalforsvaret, er det derfor viktig å være åpen om den rolle sivilbefolkningen spiller i en konflikt. I artikkelen i Foreign Affairs bemerket forfatterne to ting. For det første er informasjonskrig en av de største truslene mot dagens demokratier. For det andre må demokratier – mennesker – lære å leve med løgner. Teknologisk fremskritt for å avsløre falske nyheter og såkalte «deep fakes» vil selvfølgelig hjelpe sivilbefolkningen å skille fakta fra fiksjon. Og juridiske tiltak er nødvendig for å veilede måten informasjon brukes og spres, ikke minst for å forhindre skade.

I tillegg må også sivile være åpne for å diskutere hvordan vi skal bygge tillit mellom hverandre, selv når vi har ulike meninger, verdier og politisk ståsted. Åpne og hyppige offentlige debatter er derfor viktig, ikke bare på internett og Facebook, men også «offline» – på våre universiteter, forskningsinstitusjoner, biblioteker, skoler, foreninger og kafeer. Disse debattarenaene, særlig på universiteter og forskningsinstitusjoner, fungerer også som viktige talerør mellom sivilbefolkningen og institusjonene som koordinerer totalforsvaret, og øker den sivile situasjonsforståelsen for sivile og militære institusjoner.

Kronikken ble først publisert på nordnorskdebatt.no, 6. september 2019.