Sikkerhet er mer enn militær styrke og beredskap

Sikkerhet handler også om hvordan vi snakker sammen – og hva det gjør med samfunnet vårt.

Av: Ingrid Vik (daglig leder i UTSYN) og Ingunn Trosholmen (adm. dir. World Expression Forum)

Når usikkerheten i verden øker, merker vi det ikke bare i nyhetsbildet. Vi merker det på hvordan vi forholder oss til hverandre: i samtalene våre, i tilliten mellom mennesker, og hvordan vi tolker uenighet.

I Kirkenes blir dette særlig tydelig. Øst-Finnmark er et lokalsamfunn, men plassert i en krevende sikkerhetspolitisk virkelighet. Bare noen kilometer fra den russiske grensen er den nye verdenssituasjonen en del av hverdagen.

Kirkenes viser oss noe som angår hele landet.

Under Kirkeneskonferansen i mai fortalte kommunedirektøren om en padletur på Pasvikelva. Tåken la seg rundt henne. Rett utenfor lå Russland. Det samme landskapet hun hadde vokst opp med, kjentes plutselig utrygt. Ikke fordi noe konkret skjedde, men fordi verden rundt hadde endret betydningen av det hun så.

Slik merkes globale spenninger i menneskers hverdagsliv – i følelser, relasjoner og tillit.

Kirkenes har gjennom tiår hatt tett kontakt med russiske naboer. Omtrent ti prosent av befolkningen er russiske. Grensen har vært et sted for handel, arbeid og familiebånd. Etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina endret dette seg raskt. Relasjoner ble vanskeligere, og lokale konfliktlinjer skarpere.

Plutselig må lokalpolitikere håndtere spørsmål som normalt hører hjemme i utenrikspolitikken: Hvordan markere avstand til russiske myndigheter uten å mistenkeliggjøre mennesker i eget lokalsamfunn? Hvordan ivareta sikkerhet uten å bryte ned tillit?

Dette er dilemmaer som går langt utover Kirkenes.

Når usikkerheten øker, gjør den noe med oss. Uro er ikke bare en følelse. Den påvirker hvordan vi snakker sammen, hvordan vi tolker hverandre og hvor mye tillit vi har til institusjoner og beslutninger.

Erfaring fra konfliktområder viser det samme mønsteret: Samtalen endrer seg før samfunnet gjør det. Motsetninger blir skarpere, identitet mer politisk, og rommet for nyanser mindre. Praktiske spørsmål kan raskt tolkes som uttrykk for lojalitet eller illojalitet.

Dette er ikke bare en utfordring for debattklimaet. Det er en sikkerhetsutfordring.

Fremmede makter utnytter eksisterende konflikter i åpne samfunn. De trenger ikke skape nye. Det holder å forsterke det som allerede finnes. Mistillit og polarisering er derfor ikke bare ubehagelige trekk ved et hardere ordskifte. De blir også sårbarheter i samfunnet.

Et samfunn må beskyttes av mer enn militær styrke og beredskapssystemer. Det må også henge sammen sosialt. Hærsjef Lars Lervik stilte et enkelt spørsmål under Kirkeneskonferansen: Hvordan bygger vi tillit hvis det ikke er gjennom dialog og samarbeid?

God beredskap handler om hva vi gjør når krisen kommer – og hva slags samfunn krisen møter. Finnes det tillit mellom mennesker og myndigheter? Finnes det rom for uenighet uten mistenkeliggjøring? Finnes det en ytringskultur som tåler frykt, tvil og kritiske spørsmål?

Kirkenes viser oss noe som angår hele landet. I en tid der sikkerhetssituasjonen skjerpes, kan vi ikke nøye oss med å beskytte grensene. Vi må også beskytte den offentlige samtalen.

Det betyr ikke at trusler skal tones ned. Vi må snakke tydelig om Russland, om krig, om sikkerhet og om sårbarhet. Men vi må gjøre det uten å bidra til unødig frykt eller mistenkeliggjøring.

Vi må klare å skille mellom stater og folk, mellom uenighet og illojalitet, mellom nødvendig beredskap og overreaksjon.

For et samfunn som mister evnen til å snakke sammen, mister også noe av evnen til å stå sammen.

Derfor er ytringskultur ikke pynt på demokratiet, men en del av beredskapen vår.

Kronikken ble først publisert i Dagsavisen, 1. juni 2026.