Marinekorpsets endringer og konsekvenser for forsvaret av Norge

15.04.2020 |

USMC CH-53 helikopter sammen med et Apache kamphelikopter, landgangsfartøy og støtteskip for amfibiske operasjoner, under NATO-øvelsen Trident Juncture i 2018. Foto: Ole-Sverre Haugli/Forsvaret.

Sjefen for det amerikanske marinekorpset har nylig publisert Force Design 2030 som beskriver store organisasjonsendringer. Disse endringene vil få konsekvenser for Norge og Forsvaret bør tilpasses deretter.

Av: Oberstløytnant Jørn Qviller (USMC School of Advanced Warfighting) og
Oberstløytnant Terje Bruøygard (USMC Command and Staff College)

Introduksjon

General David H. Berger, sjefen for det amerikanske marinekorpset (USMC), har nylig publisert Force Design 2030 som beskriver den største organisasjonsendringen USMC har sett i nyere tid.1 Dette begrunnes med behovet for å møte utfordringene i den gjeldende nasjonale sikkerhetsstrategien. Endringen skal gjøre USMC bedre integrert med US Navy ved å tilpasse struktur, materiell og operasjonskonsept. Generalen vil tydeliggjøre at USMC er en ekspedisjonær, maritim og smidig organisasjon med et tydelig fokus mot Kina og operasjoner i Stillehavsregionen. USMC skal bevege seg bort fra vedvarende landstrid og overlate avgjørende landoperasjoner, utført av større mekaniserte forband, til US Army. USMC har frem til nå kanskje vært den viktigste og mest konkrete forsterkningen av Norge i krise og krig. Endringene som nå skisseres vil få konsekvenser for forsvaret av Norge. Således bør Forsvaret tilpasses deretter.

Bakgrunn

USMC er ved lov organisert under Department of the Navy. I henhold til denne skal USMC bestå av minst tre infanteridivisjoner og tre luftvinger med nødvendig støtte. USMC skal være organisert, trent og utrustet for å kunne ta og forsvare fremskutte maritime baser, herunder gjennomføre operasjoner på land som er nødvendig for å støtte maritime operasjoner.2 Videre spesifiserer Department of Defense (DoD) at USMC skal være en ekspedisjonær beredskapsstyrke som skal kunne levere luftstøtte for bakkestyrker, gjennomføre bakke- og luftoperasjoner til støtte for maritime operasjoner, operere i urbane kystnære strøk, gjennomføre amfibiske landgangsoperasjoner og ta del i stabiliseringsoperasjoner.3 Dette er i tråd med klassisk amerikansk maritim doktrine.

En sjøstyrke kan ikke ta og holde land. US Navy sine kjerneoppgaver er sjøkontroll, styrkeprojisering, avskrekking og tilstedeværelse.4 Hvis avskrekking feiler og det blir krig er sannsynligheten for et avgjørende slag på åpent hav mindre enn sjansen for utveksling av langtrekkende missiler og luftangrep mellom sjøstyrker og landstyrker.5 Det er i kystnære farvann en slik krig vil foregå og marinekorpset har sin naturlige plass.

Marinekorpset oppdragsorganiseres gjennom såkalte marine air-ground task forces (MAGTF). Dette er en organisasjon som inneholder et ledelseselement, en bakkestyrke, en luftstyrke og en logistikkstyrke under en sjef. Denne kan skaleres fra en marine expeditionary unit (MEU) på om lag 2000 opp til en marine expeditionary force (MEF) på om lag 40 000. Det finnes en MEF på hver kyst i USA og en i Stillehavsregionen. En MEF er den prinsipielle styrken for krigføring, mens en MEU er dimensjonert for sikkerhetssamarbeid og krisehåndtering. Mellomstørrelsen er en marine expeditionary brigade (MEB) på om lag 15 000.6 US Navy har dedikerte amfibiske krigsskip for USMC som er skreddersydd for deres oppdrag. De ligner på små hangarskip, med plass til fly, helikopter, artilleri, stridsvogner, landgangsfartøy og opp til 2000 marines. De skal kunne fasilitere for rask forflytning av en kampstyrke fra sjøen til målområder på land ved bruk av helikopter og landgangsfartøy. USMC har i dag 31 slike skip tilgjengelig.7 Disse skipene er avhengige av å være en del av en større marinestyrke som kan sørge for lokal sjø- og luftkontroll. I tillegg til kampstyrker og marinefartøy har også USMC forhåndslagret utstyr, blant annet i Norge, og har materiell flytende på sivile frakteskip for å kunne understøtte hurtig reaksjon og fleksibilitet.

Selv om USMC både ved lov og organisasjon er maritimt innrettet har de tatt sin del av landstriden de siste 30 årene. Fra Operation Desert Storm, der de gjennomførte en bakkeoffensiv med to divisjoner, til krigen mot terror i Afghanistan og Irak, der de har rotert styrker ut og inn i snart 20 år. Innledningsvis som regulære kampoperasjoner og etterhvert i mer diffus opprørsbekjempelse og stabiliseringsoperasjoner. Konsekvensen har vært at trening, utdanning, organisasjon og materiellinvesteringer har fokusert på landoperasjoner, samtidig som USMC har holdt hardt fast på at det fortsatt er behov for store amfibiske operasjoner. Denne utviklingen har vekket til live en gammel grenvis forsvarsdebatt der sterke krefter i årene etter andre verdenskrig ønsket å avskaffe marinekorpset i sin helhet og overføre luftstyrkene til US Air Force og landstyrkene til US Army.8 General Berger har med Force Design 2030 tatt tydelig grep og korpset har allerede begynt å endre retning.

Ny tid

Gjeldende amerikansk sikkerhetsstrategi slår fast Kina og Russland som dimensjonerende trusler og at man er tilbake til stormaktsrivalisering. Strategien signaliserer tydelig et behov for å vri det amerikanske forsvarets fokus fra opprørsbekjempelse til å kunne håndtere fremtidige trusler fra Kina og Russland.9 Kina og Russlands militære opprustning har tatt USA litt på senga. Kinas massive opprustning av marinefartøy, langtrekkende sjømålsmissiler og luftvern truer allerede USAs hegemoni i Stillehavsregionen. Også Russlands opprustning og modernisering av langtrekkende missiler, luftvern og elektronisk krigføringskapasiteter (EK) utfordrer USAs evne til å avskrekke konvensjonelt i Europa. Kinas og Russlands satsing på langtrekkende presisjonsmissiler blir omtalt som Anti Access/Area Denial (A2/AD). Det beskriver både en evne og strategi til å nekte en motstander tilgang til et gitt område og en evne til å påvirke styrker som oppholder seg i et slikt område med presisjonsmissiler.10

A2/AD har fått alle de amerikanske forsvarsgrenene til å revidere sine operative konsepter. Den nåværende amerikanske måten å drive krigføring på vil ikke fungere mot en motstander med et omfattende A2/AD forsvar. Store og sofistikerte plattformer som hangarskip vil være svært sårbare for langtrekkende sjømålsmissiler. En metodisk oppbygging av styrker i fremskutte baser vil kunne trues av langtrekkende missiler. I tillegg er USAs dominans i luften truet av sofistikert luftvern.11

Det er A2/AD trusselen og konseptutviklingen i US Navy og USMC som har fått General Berger til å ta strukturelle grep. Han utga i juli 2019 The Commandant’s Planning Guidance (CPG) som varslet store endringer i bemanning, trening og materiell.12 Det har pågått omfattende planprosesser, simuleringer og diskusjoner internt i USMC og eksternt med andre forsvarsgrener og DoD. Resultatet av dette arbeidet kan leses i Force Design 2030 utgitt i mars 2020. Berger har definert en rekke ting USMC skal bli bedre på. For å få til det er det også ting som de skal slutte med. Verken store landgangsoperasjoner eller evnen til å angripe eller forsvare landområder i brigade- og divisjonsforband skal lenger være dimensjonerende for USMC.


Amerikanske forsvarskonsepter
US Army har utviklet et konsept som heter Multi-Domain Operations (MDO).13 Dette konseptet beskriver hvordan US Army som del av en fellesoperativ styrke skal kunne utfordre en strategisk motstander ved å kunne bryte gjennom og nøytralisere et A2/AD forsvar for deretter å kunne skape avgjørelser på motstanderens territorium. US Navy har flere konsepter for å håndtere de nye truslene. Distributed Maritime Operations (DMO) er et konsept for å gjøre flåtestyrken mindre sårbar gjennom spredning av plattformer, men samtidig kunne samle effekt mot en motstander. Joint Concept for Access and Maneuver in the Global Commons (JAM-GC) beskriver en «inside force» som fasiliterer for en «outside force» gjennom å sikre maritimt viktig lende.14 Littoral Operations in a Contested Environment (LOCE) er et felles konsept for USMC og US Navy for integrerte operasjoner for å kunne ta, sikre og operere i kystnære strøk med en A2/AD trussel.15 Expeditionary Advanced Base Operations (EABO) er USMC sitt konsept for å støtte US Navy i sjønektelse og sjøkontroll operasjoner gjennom å ha små fremskutte avdelinger (som USMC nå kaller Stand-in Forces) som kan operere innenfor motstanders A2/AD rekkevidde fra baser med lav signatur, høy evne til å forsvare seg og kunne påføre motstanderen tap gjennom langtrekkende sensorer, EK og missiler.16 EABO støtter alle US Navy sine konsepter, men er til dels overlappende med US Army sitt MDO-konsept ved at begge ser for seg å kunne operere innenfor fiendens våpenrekkevidde, kunne operere i alle domener17 og være relevant i Sør- og Øst-Kinahavet med langtrekkende luft-, sjø- og landmissiler.


Force Design 2030

Her er de store endringene:

  • Redusere styrkestrukturen med 12 000 stillinger innen 2030 (til om lag 174 000)
  • Fjerne alle militærpolitibataljoner
  • Fjerne fem infanteribataljoner (stående og i reserven)
  • Redusere størrelsen på infanteribataljonene med 200 stillinger
  • Kraftig redusere antall rørartilleri
  • Kraftig øke antall rakettartilleri (lengre rekkevidde)
  • Avskaffe stridsvogner og dertil forhåndslagret utstyr
  • Fjerne alle brokompanier
  • Redusere antallet amfibiske pansrede kjøretøy
  • Redusere antall F-35B, helikopter og tiltrotorfly V-22 Osprey
  • Øke antall ubemannede systemer
  • Forbedre kommando, kontroll, etterretning, målfatning og EK (C4ISR)
  • Bedre cyberkapasiteten
  • Utvikle og teste bedre måter å organisere styrkene på
  • Gjennomgå styrkenes plassering for å optimalisere hurtig reaksjon

Skiftet mot Force Design 2030 starter allerede i år, vil øke noe i omfang i 2021 og innebære betydelige endringer i 2022. Transformasjonen skal skje over ti år, men USMC vil begynne å avvikle kapasiteter raskt for å kunne finansiere nye.18 USMC hevder at USAs viktigste stormaktsrivaler vil ha tatt igjen og passert de amerikanske væpnede styrker i løpet av 10 år, særlig når det gjelder A2/AD kapasiteter.

For å realisere EABO-konseptet og bli tettere integrert med US Navy skal USMC investere i missilbatterier med land- og sjømålsmissiler, ubemannede fly, båter og undervannsbåter med lang rekkevidde og bevæpning, samt luftvern med lengre rekkevidde og evne til å ta ut missiler. Logistikk vil være utfordrende i EABO-konseptet på grunn av avstand og spredning. USMC skal derfor utforske og investere i bedre måter å drive logistikk på. Når det gjelder fly så har USMC kjøpt en egen type F-35B, som er i stand til å ta av og lande vertikalt. Dette ønsker de å få maksimal utnyttelse av i et fremtidig konsept. I et teknologisk avansert forsvar er Berger også opptatt av å utnytte menneske/maskin integrering og kunstig intelligens for å bedre ytelse, beskyttelse og beslutningstøtte.

Berger ønsker å teste nye strukturer. Blant de viktigste er spørsmålet om infanteriregimentene skal transformeres til Marine Littoral Regiments (MLR). Her har USMC sett tilbake til Stillehavskampanjen under andre verdenskrig der USMC hadde Defense Battalions som på øya Guadalcanal (Salomonøyene) bidro til US Navy sin sjønektelsesoperasjon med artilleri og fly mot skip.19 III MEF, med Stillehavsregionen som ansvarsområde, vil være avdelingen som skal teste dette først. MLR skal sikre Expeditionary Advanced Bases (EAB). Dette skal ikke være fremskutte baser som vi kjenner fra Afghanistan og Irak, men små baser som er godt skjult og sikret mot langtrekkende missiltrusler. Flere EABer skal kunne støtte hverandre og sikre maritimt viktig lende til støtte for US Navy.

For å endre operasjonsmønster må USMC også endre måten det utdannes, trenes og øves på. Fra å operere i større militære avdelinger skal USMC i fremtiden operere i mindre avdelinger spredt over store områder. Det vil stille økt krav til selvstendighet og evne til å håndtere avansert materiell.20 General Berger ønsker også å se på hvor USMC er stasjonert og øver slik at avdelinger er gunstig plassert (Force Posture) for å kunne møte fremtidige trusler. Integrering med allierte og partnere er viktig for USMC, men vies lite plass i konseptene og Force Design 2030.

En av de aller største endringene er at USMC ønsker nye amfibiske krigsskip som er billigere, mindre i størrelse, har lavere signatur og evne til å navigere i trange farvann. Dette for å muliggjøre manøver av styrker og logistikk innenfor motstanderens A2/AD dekning. Kina er den dimensjonerende trussel og Stillehavsregionen med III MEF i spissen er hovedprioritet. For å sørge for at USMC er relevant i dette operasjonsmiljøet vil organisasjon, bevæpning og konsepter måtte tilpasses og spisses. Transformasjonen som General Berger nå har igangsatt skal gjøre USMC til en relevant styrke på kort beredskap, klar for å møte fremtidens trusler, primært innrettet mot Kina og Stillehavsregionen.

Endringen vil også ha negative konsekvenser. For det første så mister de fleksibilitet. Et varemerke for USMC er at de har vært i stand til å løse oppdrag i hele konfliktspekteret og gjennomføre alle typer oppdrag. Ved å fjerne stridsvogner, infanteribataljoner og rørartilleri, samt endre operasjonskonsept og struktur, vil evnen til å angripe og forsvare større områder som en regulær kampavdeling bli skadelidende. USMC fjerner også en del avdelinger og materiell som er godt egnet for opprørsbekjempning og humanitær bistand, for eksempel militærpoliti og helikoptre.21 For det andre gjør det USMC mer sårbart. En rendyrkelse av et operasjonskonsept og en struktur mot en A2/AD trussel kan gi en motstander mulighet til å tilpasse seg. For det tredje så vil prioriteringen av Kina som dimensjonerende trussel sannsynligvis gjøre at personell, materiell, konsept og trening blir innrettet for Stillehavsregionen. Denne endringen er derfor både gode og dårlige nyheter for Norge.

Konsekvenser for Forsvaret

Forsvarets mest krevende oppgaver er å avskrekke og om nødvendig forsvare Norge og allierte mot trusler og angrep. Dette oppnås ved en blanding av nasjonalt forsvar og forberedt alliert forsterkning. NATO er bærebjelken for norsk sikkerhet og USA er Norges viktigste allierte.22 Av amerikanske styrker er det USMC som har vært tettest knyttet til forsvaret av Norge. Under den kalde krigen var det dedikert en MEB som skulle flys inn og ta ut utstyr i hulene i Trøndelag. I dag er det fortsatt lagret utstyr i Norge, men det er ingen dedikerte styrker. Den nåværende lagringen er dimensjonert for en bataljonsstridsgruppe med artilleri, stridsvogn og ingeniørstøtte.23 Derimot er det ikke lagret utstyr for luftelementet. Styrker som flys inn kan etter relativt kort tid være operative på bakken, men er ikke kamporganisert som en MAGTF. En slik styrke vil derfor ikke være i stand til å gjøre mye i en eskalert væpnet konflikt. Derimot kan den legge til rette for betydelig større styrker som kommer sjøveien.

Det er umulig å fastslå hvor lang tid det vil ta å få alliert forsterkning med dagens struktur og med fremtidens. Det er for mange variabler som situasjon, trussel, politisk og militær beslutningsprosess, og styrker tilgjengelig. Det er stor forskjell på alliert forflytning til Norge som del av en øvelse og i krise eller krig. I fredstid er det relativt enkelt og raskt å komme seg til Norge, selv om ikke hele settet av beredskapslover kan nyttes. I krise og krig kan vår evne til å motta støtte forbedres ved at forskjellige beredskapstiltak iverksettes, slik at det for eksempel ryddes plass på havner og flystriper. Derimot kan den strategiske situasjonen gjøre det vanskeligere. En situasjon der Norge ber om hjelp fra en stormakt vil ikke lenge dreie seg kun om Norge, men om forholdet mellom stormaktene. Både politiske og militære beslutningsprosesser i USA vil derfor dreie seg om amerikansk strategi og i liten grad norsk. En gryende stormaktskonflikt vil også sette press på alle tilgjengelig amerikanske styrker. Selv om USA er verdens største militærmakt er det langt ifra overskudd på styrker. Det vil være en beinhard prioritering av bruk og posisjonering av slike. Det viktigste spørsmålet er likevel hvorvidt en konflikt har eskalert til et nivå der russiske A2/AD kapasiteter dekker tilgangen til nordre del av Atlanterhavet og Russland enten truer med å bruke eller faktisk bruker slike.

Med denne nye trusselen og omlegging av konsept og struktur for USMC og US Navy vil det trolig ikke komme noen store fartøygrupper eller større troppetransport til Norge dersom en konflikt har eskalert forbi et visst punkt. USMC og US Navy vil derimot forsøke så tidlig som mulig i en konflikt å etablere ekspedisjonære baser (EAB) med mindre fartøygrupper og enheter, for å etablere sjønektelse eller sjøkontroll. Store forsterkninger i form av luft-, land- og sjøstyrker vil holdes på avstand til sjø- og luftkontroll er etablert. Situasjonen i resten av Europa – og verden for den saks skyld – avgjør om amerikanske avdelinger er tilgjengelig. Når det er sagt så vil USMC og US Navy bringe inn betydelige kapasiteter som Forsvaret ikke har eller har lite av. Forsvarets luftvern, langtrekkende landmissiler, landbasert sjømålsmissiler og EK er mangelfullt eller tynt. Man kan se for seg et fellesoperativt integrert konsept der Forsvaret, USMC, US Navy og andre allierte med unike og komplementære kapasiteter nekter og reduserer Russlands A2/AD kapasiteter og gradvis etablerer sjø og luftkontroll. Dette vil kunne legge til rette for større forsterkninger av Norge.

Norge er som skapt for EABO-konseptet med tusenvis av øyer, små havner og langstrakt kyst. USMC sin strukturutvikling er derfor godt tilpasset russisk A2/AD trussel, norsk geografi og manglende norske kapasiteter. Det som er dårlig nytt for Norge er at USMC sitt fokus er på Kina. Materiell som anskaffes for Sør-Kinahavet vil være sårbart for norsk vinterklima. General Berger signaliserte også i høst at han ikke ville spesialisere avdelinger innenfor forskjellige klima og geografiske områder.24 Summen av dette kan ha negativ operativ konsekvens for forsvaret av Norge.

Det som fremstår relativt klart med denne endringen er at USMC i fremtiden ikke vil komme med landstyrker som sammen med Hæren og NATO skal kunne forsvare områder eller ta tilbake norsk territorium mot russiske landstyrker på norsk jord. Norge blir dermed nødt til å gjøre mer selv og blir mer avhengig av forsterkning fra NATOs reaksjonsstyrker, US Army eller andre nasjoner med bilaterale avtaler. En slik forsterkning vil igjen være avhengig av situasjonen i resten av Europa og om situasjonen tillater forflytning av større landstyrker til Norge. Det er derfor nødvendig at Norge og Forsvaret ser grundig på den utviklingen som skjer i USMC og resten av det amerikanske forsvaret i utviklingen av norsk sikkerhetspolitikk, strategi, forsvarskonsept og strukturutvikling. Med USAs fokus på Kina, Russlands A2/AD kapasiteter og det amerikanske forsvarets endrede konsepter er det ingen tvil om Norge må ha en selvstendig evne til å forsvare landet. Dette må gjøres med en balansert struktur som også tar høyde for moderne A2/AD trussel. Et norsk forsvarskonsept bør kunne integreres i USMCs EABO-konsept, US Navy sitt DMO-konsept og US Army sitt MDO-konsept.

Konklusjon

Med Force Design 2030 går USMC inn i en betydelig endring av konsept, struktur og utdanning. Dette vil skyte fart allerede neste år og få betydelig innvirkning fra 2022. Endringene vil dreie USMC mot US Navy og oppgaven med å avskrekke Kina i Stillehavsregionen. Det maritime fokuset er en naturlig del av organisatorisk oppheng og USMC sin tradisjonelle rolle. Samtidig vil det merkes at USMC reduserer sin evne til å gjennomføre større landoperasjoner. Dette vil få konsekvenser for norsk sikkerhetspolitikk og Forsvarets innretning. Konsepter som EABO og DMO er som skapt for norske forhold så lenge materiellet kan takle våre klimatiske forhold og avdelinger trenes i norsk geografi og klima. Derfor er geografisk plassering av amerikanske styrker vesentlig. Det er også vesentlig hva slags oppgaver det norske forsvaret ser ut til å måtte gjøre mer av selv og om det vil bli noen endringer i hvor lang tid det vil ta før vi kan få forsterkninger. Uansett vil det være formålstjenlig at Forsvaret tilpasser seg EABO og andre amerikanske konsepter. Først og fremst på grunn av evnen til å samarbeide. Like viktig er det å få oversikt over hvilke nye kapasiteter amerikanerne kan bringe til torgs og hva slags kapasiteter de i fremtiden ikke lenger vil ha med seg eller lagre i Norge. Dette har noe å si for hvordan vi bør innrette våre styrker. Forsvaret og norske politikere bør antageligvis påvirke amerikanerne til å teste ut nye konsepter, strukturer og kapabiliteter i Norge. Dette vil gi de viktig operativ erfaring i et krevende klima og det vil gi oss muligheten til å innrette oss riktig for felles fremtidig effektivitet.

 

Fotnoter

  1. Commandant of the Marine Corps, Force Design 2030, March 20, 2. Besøkt 28. mars 2020.
  2. U.S.C., Armed Forces, §8063 United States Marine Corps: composition; function. Besøkt 28. mars 2020.
  3. U.S. Department of Defense, Directive Number 5100.01, Functions of the Department of Defense and Its Major Components, December 2010, 32. Besøkt 28. mars 2020.
  4. Capt Wayne P. Hughes og RADM Robert P. Girrier, Fleet Tactics and Naval Operations, Third Edition (Annapolis, Maryland: Naval Institute Press, 2018), 127.
  5. Fleet Tactics and Naval Operations, 147, 161-162
  6. Headquarters US Marine Corps, Operations, MCDP 1-0 (Washington, DC: Headquarters US Marine Corps, 26 July 2017).
  7. U.S. Navy, U.S. Navy Active Ship Force Levels, 2000-2006, November 2017.
  8. Victor H. Krulak, First to Fight. An Inside View of the U.S. Marine Corps (Annapolis, Maryland: Naval Institute Press, 1999), 121-122.
  9. US Department of Defense, The National Defense Strategy of the United States of America (Washington, DC: Office of the Secretary of Defense, 2018).
  10. Robert Dalsjö, Christofer Berglund, Michael Jonsson, Bursting the Bubble: Russian A2/AD in the Baltic Sea Region: Capabilities, Countermeasures and Implications, FOI. As of 1 December 2019.
  11. Headquarters, United States Marine Corps, Expeditionary Advanced Base Operations (EABO) Handbook: Considerations for Force Development and Employment (Marine Corps Warfighting Lab, Concepts & Plans Division. Quantico, VA, 2018).
  12. Berger, David H, Commandant’s Planning Guidance: 38th Commandant of the Marine Corps (Headquarter Marine Corps, Washington DC, 2019).
  13. US Army Training and Doctrine Command, The U.S. Army in Multi-domain Operations in 2028, TRADOC Pamphlet 525-3-1, 2018.
  14. Michael E. Hutchens, William D. Dries, Jason C. Perdew, Vincent D. Bryant, and Kerry E. Moores, Joint Concept for Access and Maneuver in the Global Commons; A New Joint Operational Concept, JFQ 84, 1st Quarter 2017.
  15. United States Marine Corps, Littoral Operations in a Contested Environment.
  16. Expeditionary Advanced Base Operations (EABO) Handbook, 5-6.
  17. US Army har definert følgende domener: Luft, sjø, land, space og cyberspace, i tillegg til informasjon og det elektromagnetiske spekter. MDO og til dels EABO adresserer alle disse domenene.
  18. Force Design 2030, 2.
  19. Expeditionary Advanced Base Operations (EABO) Handbook, 43.
  20. Force Design 2030, 3.
  21. Mark F. Cancian, The Marine Corps’ Radical Shift toward China, Center for Strategic and International Studies, March 25, 2020.
  22. Det Kongelige Forsvarsdepartement, Prop.151 S (2015-2016). Kampkraft og bærekraft, 19.
  23. Ståle Ulriksen and Åse Gilje Østensens, Building on Strength. Proposals for US-Norwegian Cooperation on the Operational and Tactical Level. Concept Paper Series 2/2019, Norwegian Defense University College, Royal Norwegian Naval Academy, 7.
  24. Commandant’s Planning Guidance.