Hvorfor Norge ikke må gå med på USAs ønske om NATO-ansvar i Irak

15.01.2020 |

Soldater fra NORTU 5 (Norwegian Task Unit) trener på å evakuere sårede med med et amerikansk Blackhawk-helikopter, i Al-Assad, Irak i 2016. Foto: Ole-Sverre Haugli / Forsvaret.

Vestlig militær innblanding i Irak og andre land har som regel ført til at motsetninger polariseres samtidig som vold og ødeleggelser øker, til dels dramatisk. De i utgangspunktet urealistiske målene som begrunner militær innblanding blir i stedet undergravd.

Av: Torgeir E. Fjærtoft, forsker

Etter president Trumps likvideringer av lederen for Den iranske revolusjonsgardens utenriksavdeling og lederen for en av Iraks sjia-militser, ønsker USA at NATO skal ta over ansvaret for den internasjonale styrken i Irak der Norge også deltar.

Her begrunnes hvorfor Norge ikke må gå med på det. Grunnene er todelte.

For det første ville NATO og Norge fronte, men ikke kontrollere USAs politikk, som under president Trump er blitt uforutsigbar og aggressiv. Den aktuelle fase av konflikten mellom USA og Iran er utløst av Trumps egenrådige og irrasjonelle avvisning av forgjengeren Obamas atomavtale, og nye sanksjoner for å presse Iran til å stoppe sin innblanding i Irak, Syria og Jemen. Om Iran nå bestemmer seg for å skaffe seg atomvåpen, vil Trump være like lite i stand til å hindre det som det viste seg han var overfor Nord-Korea, og hans ekstreme sanksjoner vil neppe tvinge Iran til å endre politikk, mener CIA-veteranen Paul Pillar.

For det andre kommer vestlige styrker i veien for en regional politisk løsning, som i dagens politiske virkelighet er noe Tyrkia og Iran kan bli enige om, Israel og Saudi Arabia kan godta og Russland kan mekle. Alternativet er videre massedød og ødeleggelser uten realistiske utsikter til en politisk løsning. Vestlig militærmakt står i virkeligheten maktesløs overfor sitt politiske oppdrag, en løsning i tråd med våre forestillinger om demokrati og menneskerettigheter, men kan gjøre stor skade.

Hvorfor ønsker USA nå at NATO skal overta i Irak?

Etter alt å dømme kommer ideen fra amerikanske militære at NATO skal overta ansvaret for den flernasjonale styrken i Irak. President Trumps likvideringer har satt USAs militære i en vanskelig situasjon – både når det gjelder samstemte irakiske krav om at amerikanske styrker skal trekke seg ut, og større risiko for nye angrep så lenge vestlige styrker befinner seg i lrak.

De amerikanske militære lederes problem er at de er uten realistiske militære strategier for politiske løsninger. USAs valgmuligheter i Irak står i virkeligheten mellom mer eller mindre dårlige strategier for skadebegrensning. Den «minst dårlige» mulighet mener mange amerikanske militære åpenbart er en kombinasjon av å la NATO fronte USAs militære styrker, og samtidig bygge allianser med Iraks sunnimuslimer og kurdere mot sjiaene som har makten i Bagdad og deres iranske støttespillere.

Målkonflikter mellom militær og politisk strategi

En slik strategi kan kanskje til en viss grad beskytte USAs styrker, men vil kunne få katastrofale politiske følger. I Irak, som i andre voldelige interne konflikter med utenlandsk innblanding (eksempelvis Afghanistan, Syria og Libya) er det hva vi kan kalle en målkonflikt mellom militære og politiske strategier.

Et problem for Norge er at når vestlige styrker går inn i slike konflikter, blir politiske hensyn underordnet de militære, som må rettferdiggjøre sitt nærvær med urealistiske visjonære politiske mål om grunnleggende endringer av maktforhold og samfunnsorden.

I stedet har virkningene av vestlig militær innblanding blitt at motsetninger polariseres samtidig som vold og ødeleggelser øker, til dels dramatisk. De i utgangspunktet urealistiske målene som begrunner militær innblanding, blir i stedet undergravd. Hvordan vil den foreslåtte amerikanske skadebegrensning rettet mot sjiaene få alvorlige utilsiktede politiske virkninger i Irak?

Sjiaer uenige, men står sammen mot vestlig innblanding og ISIS

Sjiaer er egentlig innbyrdes sterk uenige om to spørsmål: hvilke ledere de skal følge, såkalte marjaer, og hvilken politisk rolle islam skal ha i samfunnet. I disse to spørsmålene har irakiske sjiaer stått mot den offisielle iranske lære om prestestyre, som i sin tid var et revolusjonært brudd med den tradisjonelle sjia-lære om skille mellom islam og politisk styre. Lederen for de irakiske sjiaer, storayatollah Al-Sistani, som avviser den iranske læren om prestestyre, rivaliserer med den iranske «store leder» Khamenei, om innflytelse over sjiaenes politiske tenkning.

Under ledelse av den likviderte general Soleimani, leder for den iranske Revolusjonsgardens utenriksavdeling Al-Quds-brigaden, har Iran benyttet det maktvakuum USAs mislykkede statsbyggingsprosjekt etterlot. Iran har bygget opp sin kontroll med irakiske forhold gjennom militser som godtar Irans tolkning av prestestyre, i motsetning til den tradisjonelle irakiske sjia-lære om skille mellom islam og politikk.

Så kom ISIS i veien for alle politiske strategier. Motstandere i Irak fant sammen mot en felles fare. Under de ekstreme truslene mot Iraks sjiaer fra sunni-ekstremister gjorde den irakiske sjia-leder Al-Sistani i 2014 unntak fra sin lære om skille mellom islam og politikk og oppfordret sine tilhengere til å slutte seg til militser for å kjempe mot inntrengerne fra ISIS. Uforvarende styrket dermed Al-Sistani Irans innflytelse i Irak gjennom den nå likviderte iranske general Soleimanis kontroll med irakiske militser.

Nå når ISIS ikke lenger er noen trussel oppfordrer Al-Sistani, i tråd med læren om skille mellom islam og politikk, sine tilhengere til å slutte seg til de irakiske regjeringsstyrker. Det er også vestlig politikk.

Den iranske Revolusjonsgarden bruker derimot militser de kontrollerer med et iransk syn på prestestyre til å fremme iransk kontroll med indre irakiske forhold og selve statsapparatet i Irak.

Med andre ord er Iraks sjiaer, og til dels deres forskjellige militser, splittet i sitt syn på forholdet til Iran. Samtidig er også iranere delte i sitt syn på Revolusjonsgarden og dens innblanding i andre lands konflikter i regionen. Revolusjonsgarden støttet for eksempel en annen presidentkandidat enn den sittende iranske president Rouhani.

Store folkemengder på gatene i både Irak og Iran viser at den iranske Revolusjonsgarden er sterkt omstridt. Men det er derimot lite trolig at de som tar til gatene i både Irak og Iran på grunn av sin motstand mot den iranske Revolusjonsgarden av den grunn støtter vestlig militær innblanding.

Likvideringene undergraver vestlige politiske mål

Det president Trumps likvideringer har oppnådd er å forsterke de utilsiktede virkningene av det vestlige militære nærvær. I strid med våre politiske målsettinger demper vestlig militært nærvær intern uenighet i både Irak og Iran om den iranske Revolusjonsgardens innblanding i Irak. Nettopp denne iranske innblanding er det USAs militære strategi å bekjempe. En politisk strategi ville hatt bedre utsikter om den bygde forståelse med de kretser i både Iran og Irak som vil ha nasjonal selvstendighet, sikkerhet, velferd og økonomisk vekst.

Det var i virkeligheten slik atomavtalen med Iran kom i stand. Nå må alle de i Iran, som til dels under personlig risiko gikk inn for at Iran gav avkall på muligheten til å skaffe atomvåpen i bytte mot normalisering av Irans økonomiske forbindelser med omverdenen, kjenne seg sveket. Trump har gitt de iranske motstanderne av forhandlinger rett i at USA ikke er til å stole på. I en slik situasjon kunne Trump vanskelig finne på noe mer uklokt enn å likvidere en ledende iransk general, som gjennom sin kamp mot ISIS var populær i brede kretser i Iran på tross av sin rolle i det iranske regimets undertrykkelsesapparat.

Forhandlinger bedre enn likvideringer

President Trump er selvsagt ikke alene om å likvidere motstandere i Midtøsten. De to han tok livet av, den iranske lederen for Revolusjonsgardens militære innblanding i andre lands konflikter og lederen for den iransk-kontrollerte militsen, hadde selv mye blod på hendene. Men som vestlige land har vi andre standarder, selv om Irans ledere vil hevde at det er USA som opptrer svært voldelig.

Enda mer alvorlig enn moralske innvendinger er imidlertid at likvideringene var en politisk feilvurdering. Vestlig politikk i konfliktområder er avhengig av å komme til en form for forståelse med lokale makthavere, uansett hva vi måtte mene om dem, for å fremme politiske løsninger gjennom forhandlinger. Den likviderte iranske general Soleimani kan være et godt eksempel. Han skal ha bistått USA i Afghanistan under invasjonen mot Taliban i 2001. Nå kan han ikke lenger bruke sin innflytelse under forhandlinger.

Et eksempel fra Israel viser enda tydeligere hvordan forhandlinger med fiender er bedre enn å likvidere dem. I sine erindringer beskriver den tidligere Mossad-sjef Ephraim Halevy hvordan han i 1997 etter han var gått av fikk vite gjennom sine gode kontakter i Jordan at Hamas ville forhandle med Israel om våpenhvile. Han meldte fra til sine tidligere kolleger i Mossad og ba dem formidle budskapet videre til Israels regjering. I boka forteller han at han etterpå fikk vite at Mossad ikke formidlet budskapet videre fordi de akkurat da planla å likvidere Hamas-lederen som stod bak ønsket om forhandlinger, Khaled Mashal (likvideringsforsøket endte forøvrig med at Mossad måtte levere motgift for å berge ham siden deres agenter var blitt tatt i Jordan). Hamas og Israel bekjemper hverandre fortsatt på liv og død.

Selv mislykkede likvideringer av innflytelsesrike fiender ødelegger for forhandlinger, er Halevys konklusjon. Han mener Israel egentlig ikke har noe annet valg enn å forhandle med sine fiender, både Hamas og Iran. Forhandlinger er bare mulig med ledere som har makt og kontroll, som Hamas’ Khaled Mashal og Irans general Soleimani.

Det er synd ikke president Trump kjente til tidligere Mossad-sjef Ephraim Halevys vurderinger før han drepte en potensiell forhandlingspartner.

 

Torgeir E. Fjærtoft har bakgrunn som norsk diplomat fra FN, EU og Midtøsten, med erfaring som gjesteforsker fra Senter for islam- og midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo og Institutt for samtidshistorie, avdeling for Den kalde krigen i Berlin. Han har publisert flere forskningsartikler om politiske løsninger i Midtøsten og USAs, Russlands og EUs rolle.

Kronikken ble først publisert på Nordnorsk debatt, 14. januar 2020.