Først sikkerhetsstrategi, deretter forsvarskonsept

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen på øvelse Trident Juncture 2018 i Norge. Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret

I arbeidet med ny langtidsplan for Forsvaret er det enkelte som etterlyser fokus på et norsk forsvarskonsept. Det er unektelig viktig, men først og fremst må et norsk forsvarskonsept ses i sammenheng med en overordnet sikkerhetsstrategi. En strategi som beskriver bruken av statens samlede maktmidler for å sikre fred og frihet, også for kommende generasjoner.

Av: Terje Bruøygard


En kortere versjon av denne dybdeartikkelen finnes her: Debatten om Forsvaret må føres i et strategisk rammeverk.

Luftmaktseminaret går av stabelen 4.-6. februar og vil belyse om det er behov for en militær strategi i et fellesoperativt perspektiv. Man kan følge seminaret via stream på forsvaret.no


NATO er bærebjelken for vår sikkerhet. NATO er derimot ikke sterkere enn summen av sine medlemmer. Forutsetningen for alliansen er at alle medlemmene gjør sitt ytterste innenfor de ressurser de selv har. Nasjonal evne er viktig for oss for å forhindre krig, for vår evne til å føre krig hvis den likevel skulle bryte ut, og for å posisjonere oss for fredsforhandlinger og overgang til sivilt styresett etterpå.

Vi er inne i en tid med et krevende internasjonalt sikkerhetsbilde. Russland har vist at de er villige til å bruke makt for å nå sine mål, som blant annet er å svekke Vesten og NATO. Kina seiler opp til å ta over for USA som verdens ledende økonomi og har investert betydelig i sitt militærvesen. USA ser sitt hegemoni som truet og har utpekt Russland og Kina som sine hovedkonkurrenter. Amerikanerne utvikler strategiske planverk for å avskrekke og om nødvendig vinne en storkrig selv om de fortsatt ser ut til å ha minst ett øye på Iran, Nord-Korea og voldelige ekstreme organisasjoner.

NATO rystes i grunnvollene gjennom medlemslandenes manglende vilje til å bidra til egen sikkerhet, og synes også å ha interne problemer med å enes om fokus. Eksempelvis ser USA, Tyrkia, Italia, Tyskland og Norge forskjellige hovedutfordringer. USA fikk skrevet Kina inn som et fokusområde i slutterklæringen fra siste NATO-toppmøte, og har nylig lansert ideen om at NATO må engasjere seg mer i Midtøsten. NATOs kjerneoppgave blir stadig mer utvasket. NATO står fortsatt stødig, men uroen fører også til fundamentale spørsmål om vår egen innretning.

Krig som rammeverk

For å kunne ha en fornuftig strategisk diskusjon om forsvaret av Norge må den føres med krig som overordnet rammeverk. Krig er et ømtålig tema, fordi det bringer ubehag og er et sørgelig vitnesbyrd om menneskets manglende evne til å finne fredelige løsninger. Krig er dessverre fortsatt en av samfunnets utfordringer der det finnes få opplagte svar.1 Det gjør det ikke enklere at ordet krig også omtales både som en tilstand og som en aktivitet.2 De to elementene må skilles. Krig som tilstand forstås som et anliggende mellom to parter som er uenige og som søker å løse denne med voldelige midler eller trussel om slikt. Primært mellom stater, men det kan også være andre grupperinger.3 Når det gjelder utøvelse av krig, primært med militære midler, kalles dette krigføring.4 Krigføring endrer seg stadig gjennom ny teknologi, taktikk, doktriner og en rekke andre variabler.

Målsetningen med krig og krigføring er fred. Fred er på sin side heller ikke enkelt å definere. Det er for simpelt å definere fred som fravær av krig. Fred kan forstås som en tilstand der de berørte kan leve på en måte som tilfredsstiller deres grunnleggende behov.5 Historien er full av eksempler på voldelig, dødelig eller på annen måte ikke-bærekraftig fred. Freden som ble fremforhandlet etter første verdenskrig var god for noen få, mens den var direkte ødeleggende for andre.6 Situasjon i Midtøsten kan spores tilbake til denne fredsforhandlingen.7 Fred er minst like komplekst som krig. Det er derfor nødvendig å definere hva vi legger i fred i Norge. En vanlig forståelse er suverenitet, territoriell integritet, politisk handlefrihet, økonomisk vekst, velferd, og ro og orden. Norge blir gang på gang kåret til en av de beste landene å bo i, både når det gjelder demokrati, velferd og vekst.8

Denne freden troner som Norges overordnede strategiske målsetning. Norge har ikke ambisjoner om ekspansjon og er ikke i konflikt med noen vi ønsker å nedkjempe. Vi ønsker rett og slett å bevare og utvikle det vi har. Ingen kan derimot kreve fred, i alle fall ikke overfor en aggressor som er villig til å bruke makt for å påtvinge sin vilje. Håp er heller ikke en god strategi. Historien viser at fred er noe man må være villig til å kjempe for.9 Fred er grunnen til at vi aktivt jobber for en internasjonal rettsorden, er medlem i NATO og holder oss med et forsvar.

Krigføring og stridsevne måles ofte i fysiske, moralske og konseptuelle faktorer. Fysiske faktorer handler om soldater, ting og infrastruktur, gjerne beskrevet i kvalitet og kvantitet. Moralske faktorer beskriver forsvarsvilje i befolkningen og kampvilje hos det militære. Konseptuelle faktorer handler om hvordan vi tenker å kjempe gjennom metoder, tilnærminger og en utvidet menneskelig tankeprosess.10 De konseptuelle faktorer omtales gjerne i doktriner, planverk og forskjellige konsepter.11 Konsept brukes derimot om så mangt.

Militære konsepter

Generelt kan man forstå konsept som en overordnet idé til hvordan et definert problemsett kan løses med spesifikke midler. Konsept brukes omfattende, men ikke entydig, i militær sammenheng. U.S. Marine Corps definerer konsept som en visualisering på hvordan man kan gjennomføre fremtidige operasjoner ved å identifisere et problem eller en ny mulighet, for deretter å utvikle ideer og tilhørende kapabiliteter som svarer på dette. I marinekorpset nyttes konsepter som ledesnor for utvikling av doktrine, organisasjon, trening, utstyr, lederskap og utdanning, personell, fasiliteter og policy.12

Vi har ikke noe etablert definisjonshierarki i Norge. Det kanskje mest innarbeidede begrepet i det norske forsvaret er operasjonskonsept. Det defineres som «den grunnidé gjennomføringen av en stridsoperasjon hviler på».13 For eksempel i nasjonal plan- og beslutningsprosess vil både operasjonelt og taktisk nivå utvikle sine respektive operasjonskonsept for å møte oppdrag i Forsvarssjefens strategiske plandirektiv.14 Når disse konseptene blir godkjent danner de kjernen for detaljert planlegging. Operasjonskonseptene blir til operasjonsplaner. Konsept kan også være avgrenset og spesifikk. I militær planlegging utarbeider man eksempelvis konsept for ildstøtte, logistikk og etterretning som del av en operasjonsplan. Derimot brukes konsept også om større aktiviteter som konsept for mottak av allierte, konsept for styrkeoppbygging eller konsept for datasikkerhet.

Tradisjonelt kan man se utvikling av en nasjons overordnede militære konsept som et grunnleggende tankesett om hvordan denne skal forsvare seg og sine verdier gjennom bruk av militær makt. Ved etableringen av Sovjetunionen vektla Vladimir Lenin en vitenskapelig tilnærming for hele det kommunistiske prosjekt med militærmakt som en av grunnsteinene. Gjennom studier av militærteori, krigshistorie og en analyse av fremtidige fiender ble ideen om Den røde armé utviklet.15 Militære tenkere debatterte over tid prinsipielle innretninger. For eksempel om den skulle være vernepliktig eller profesjonell, stående eller mobiliserbar, samt om en eventuell krig skulle utkjempes gjennom et posisjonsforsvar eller ved manøver.16 Beslutningen på disse grunnleggende spørsmålene la føringer for både utdanning, organisasjon, materiellanskaffelse og etterhvert utarbeidelse av overordnet militært konsept. Etter noen prøver og forsøk ble Deep Operations-konseptet etablert. Tanken var å skape flere gjennombrudd i fiendens forsvarslinjer for deretter å utnytte disse ved å fylle massivt på med styrker og skape en hurtig avgjørelse på dypet. Dette førte til utvikling av blant annet panser, fly, luftlandestyrker, artilleri og en doktrine for hvordan disse skulle brukes sammen. I tillegg ble organisering og størrelse beskrevet med en stor grad av detalj.17 Deep Operations var ikke relatert til en spesiell frontretning, angrepsakse, land eller annen type geografi. Snarere var det et generelt konsept hvorfra en operasjonsplan kunne utarbeides.

Historien viser eksempler der en parts fordel i en krig blir kontret med et tilpasset mottiltak i neste. Stridsvogn og panservernsystemer har hatt denne runddansen i snart 100 år. Det samme har fly og luftvern, missiler og missilforsvar, og en hel rekke annen militær teknologi. Flere opprørskriger har blitt kjempet med tiden som våpen for å kontre en numerisk overlegen motstander. Siden 1945 har den gjennomsnittlige opprørskrigen vart i 14 år.18 Geriljakrig som konsept synes å være et universelt konsept for den svakere part som har vært vanskelig for konvensjonelle styrker å håndtere. Det har derfor gjennom flere kriger og fra flere nasjoner blitt utviklet motkonsepter for å håndtere slike, gjennom såkalt anti-opprørskrig.

Militære konsepter har en tendens til å påvirke hverandre. USA og Vesten utviklet manøverkrigføringskonseptet for å kontre den numerisk overlegne Warszawapakten.19 En av grunntankene i dette konseptet var at det er mulig å oppnå en seier uten å fysisk bekjempe en motstander. Gjerne ved å skape en situasjon der motstanderen gir opp sin opprinnelige ambisjon. Hvis fienden likevel skulle velge å slåss kan seier oppnås ved å ramme utvalgte deler av fiendens struktur for å skape en psykologisk effekt om nederlag.20 Dette konseptet har også vært en del av norsk militær tenking.

Militære konsepter kommer og går. Noen blir til doktrine og andre blir kassert. To eksempler på konsepter som ble lansert, men deretter forkastet, er effektbaserte operasjoner og nettverksbasert krigføring. Begge ble utviklet i USA og fikk stor oppmerksomhet en periode før det spredte seg til andre land. Blant annet Norge tok disse to begrepene inn i det militære vokabularet. I dag er det få som snakker om effektbaserte operasjoner eller nettverksbasert krigføring i USA. En av de store gjeldende konseptene som utvikles nå for tiden er U.S. Army sitt Multi-Domain Operations (MDO). Utgangspunktet er antagelsen om at både Russland og Kina har studert amerikanske konsepter og kapabiliteter, og utviklet sitt forsvar for å motvirke disse, for eksempel med forskjellige nektelseskonsepter. MDO er et konsept som gjør amerikanske styrker i stand til å bryte gjennom disse nektelseskonseptene, for deretter å kunne operere på innsiden av fiendens våpenrekkevidde for å nå strategiske målsetninger. Konseptet beskriver prinsipper som må følges innenfor utvikling av materiell, stridsteknikk og doktrine for å lykkes.21

De andre grenene utvikler tilsvarende konsepter for å svare på nye utfordringer. For eksempel har U.S. Navy et konsept for operasjoner i kystnære farvann som heter Littoral Operations in a Contested Environment (LOCE),22 og U.S. Marine Corps følger på med sitt Expeditionary Advanced Base Operations (EABO).23 For øvrig jobber de to grenene med å utvikle et nytt felles konsept som er forventet å komme ut i løpet av 2020. Alle disse konseptene driver utvikling innenfor utdanning, teknologi, doktrine og ikke minst anskaffelser for å svare på krav som stilles i den siste nasjonale forsvarsstrategien (National Defense Strategy 2018).24

To forskere fra Institutt for Forsvarsstudier etterlyser fokus på et nasjonalt forsvarskonsept som kan legge føringer for hvordan Forsvaret anvendes, organiseres, ressursettes og forankres i befolkningen.25 De argumenterer med at Norge trenger et helhetlig konsept som kan si noe om hvordan det Forsvaret man har, eller har tenkt å skaffe, skal brukes i krise og krig. De beskriver utfordringene ved å etablere et slikt konsept fordi det er mange interessenter i Forsvaret. De hevder vi har en tradisjon med å lage grenspesifikke konsepter som bestilling for større materiellinvesteringer, som når de blir levert ikke alltid lenger er tilpasset situasjonen. Det understreker viktigheten av hva et konsept er og hvilke spørsmål det skal svare på.

Forsvaret av Finnmark blir i enkelte diskusjoner presentert som vårt forsvarskonsept. Ett problem er at det avgrenser trusler mot Norge til en del av landet under helt spesielle og definerte (ufordelaktige) forutsetninger. Blant annet forutsetter dette at avskrekking har feilet, at vi ikke har hevet beredskap eller foretatt noen tiltak og dermed må agere kaldt. Debatten om forsvaret av Finnmark blir i tillegg ofte veldig taktisk. Dersom Russland velger å gå til angrep på Norge vil det kjennetegnes av en rekke angrep i bredde og dybde i alle domener, for å oppnå en rask seier. En rekke taktiske handlinger satt i system utgjør en operasjonell plan, en kampanje. En kampanje strekker seg alltid mot et strategisk mål. Russisk aktivitet i tilfelle angrep på Norge vil derfor ikke isolere seg til Finnmark. Det kan bety missiler mot Ørland, sjønektelsesoperasjoner utenfor norskekysten, cyberangrep og spesialoperasjoner mot beslutningstagere i hovedstaden, for å nevne noe. Forsvaret av Norge, herunder en eventuell operasjon for å vinne tilbake tapt terreng, foregår i alliert ramme. Det vil si at vi er nødt til å forholde oss til hvilket overordnet konsept alliansen legger til grunn. Norsk konseptutvikling må derfor ses på i rammen av NATO eller kanskje enda viktigere USA. Et tredje problem med Finnmarksdiskusjonen er manglende forståelse for krigens interaktivitet. I krig vil begge parter analysere motparten og legge sin plan deretter. Det er logisk å unngå fiendens sterke sider og angripe dens svake, samtidig som man utnytter sine egne sterke sider og beskytter sine svake.

En diskusjon om konsepter i Norge må føres med samme begrepsforståelse. Sentralt i dette er hvorvidt et forsvarskonsept er en generell måte vi ser for oss å operere etter, slik som Multi-Domain Operations, eller om det eksempelvis er et spesifikt konsept for forsvaret av Finnmark. Det siste ivaretas til daglig av sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter, gjennom diverse planverk. Forsvarssjefen har ansvar for å utvikle nye forsvarskonsept – altså overordnende tanker og ideer for hvordan vi skal bruke Forsvaret i fremtiden. Både dagens planverk og fremtidige konsept påvirker blant annet utdanning, trening, doktrineutvikling og materiellanskaffelser. Derfor ville det vært fornuftig om det var forankret i en strategi.

Militærstrategi

Strategi er heller ikke et entydig definert begrep og det finnes mange ulike definisjoner.26 I sin enkleste form kan det forstås som sammenhengen mellom mål, middel, metode.27 I militær sammenheng omtales ofte bruken av militære midler for politiske mål som militærstrategi. Blant annet Norge definerer oppgaven til det militær-strategiske nivå å omsette politiske føringer til militærstrategiske målsettinger og sluttilstand.28 I en mer utvidet forståelse fokuseres det på statens samlede bruk av alle tilgjengelige midler (som politiske, psykologiske, subversive, diplomatiske, økonomiske og kulturelle) for å påvirke en motstander.29 Denne definisjonen bringer strategi til det absolutt øverste nivå for en stat og angår alvorlighetsgraden av hva som står på spill.

I sikkerhetspolitisk sammenheng kan man derfor si at strategi er det overordnede rammeverk for nasjonens eksistens. For Norge kan for eksempel Grunnlovens §1, som sier at Norge er et «fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike» ses på som en overordnet nasjonalstrategisk målsetning. Det tok oss litt tid fra Grunnloven ble signert i 1814 til målsetningen ble nådd i 1905. For å oppnå målet måtte den norske regjeringen bruke en rekke midler overfor Sverige for å lykkes. Middel og metode i en strategi kan derfor forstås som makt.

Makt defineres blant annet som evne til å nå et mål og skape en virkning.30 Makt kan også forstås som det som gjør at A kan få B til å gjøre det som B ellers ikke ville ha gjort.31 Eller at B lar være å gjøre noe B ellers ville gjort. Staten rår over en rekke virkemidler for makt. Militærmakt er kun én av flere, ofte sortert sammen med diplomati, informasjon og økonomi. I Norge er det regjeringen som har det øverste utøvende ansvar for håndtering av kriser og væpnet konflikt.32 Dette omtales som det strategiske nivå. Regjeringen må planlegge for og lede alle statens tilgjengelige maktmidler. For å forstå statens maktmidler må man først se på de potensielle maktmidlene og hvordan disse kan omsettes til tilgjengelige.33 Noen av de viktigste potensielle virkemidlene i Norge er en solid økonomi, stor forsvarsvilje, verneplikt og en enestående beredskapslovgivning. Det er dermed ikke sagt at dette umiddelbart kan omsettes til makt.

Det tar mange år å gjøre økonomi om til militær kapasitet, gjennom innkjøp av militært materiell, trening og utbygging av infrastruktur. Fra vår egen historie kan vi se at motviljen mot å reversere nedbyggingen av Forsvaret i mellomkrigstiden gjorde oss til et enkelt bytte for Tyskland. Den 22. februar 1940 godkjente Stortinget en ekstrabevilgning på 200 millioner kroner, fem ganger forsvarsbudsjettet på den tiden. Målet var blant annet anskaffelse av jagerfly og annet flymateriell.34 Dette var selvfølgelig altfor sent. Den 9. april 1940 var lite av det som var bestilt i årene før levert.

Forsvarsvilje er en av våre viktigste potensielle virkemidler. Først og fremst skaper dette forutsetning for at politikerne setter de riktige mål, allokerer tilstrekkelig ressurser og tar gode beslutninger. Forsvarsvilje kan også skape bedre rekruttering til Forsvaret og større bevissthet i befolkningen. I ytterste konsekvens vil forsvarsviljen kunne overta der hvor forsvarsevnen ikke strekker til. Dette kan ta mange former, fra sivil motstand, via væpnet opprør til geriljakrig. En slik krig er vanskelig å kontrollere og bringer med seg mange etiske utfordringer.

Verneplikten er avgjørende for Norge for å skaffe til veie mannskaper. Slik den praktiseres i dag gir den tilgang på motivert og kvalifisert ungdom, og hvert år utdannes over 10 000 soldater. Brukt riktig kan verneplikten gi en substansiell styrkebrønn. Ulempen er at det ikke finnes infrastruktur eller materiell til å utnytte dette potensialet. Leirer, baser og utstyr er dimensjonert for gjeldende struktur. Muligheten til å øke volum i det kortere perspektiv er nær sagt ikke til stede.

Beredskapslovene gir muligheter til å dra veksler på store sivile ressurser. Dette henger sammen med totalforsvarskonseptet. I dag forstås totalforsvarskonseptet som gjensidig støtte og samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunn i hele spekteret fra fred til væpnet konflikt.35 Dette er kanskje det viktigste konseptet for å understøtte krigføring på norsk jord, både alene og for å ta imot og understøtte allierte. Konseptet sier derimot ingenting om selve krigføringen.

I sum er den potensielle makten Norge rår over større enn den tilgjengelige. Den tilgjengelige makten er dimensjonert for fredsdrift og ikke for krigføring. Det enkleste beviset for det er mangelen på strategiske reserver og evnen til å generere ytterliggere kampkraft dersom det skulle være behov for det. En krig kan vare lengre enn en nasjons evne til krigføring, spesielt hvis man ikke evner å etterfylle militærmakt underveis. Det er viktig i et strategisk perspektiv at politikerne ikke går tom for opsjoner. Forsvaret, som en del av totalforsvarskonseptet, må kunne skape handlefrihet, gi muligheter og evne å utnytte disse når de oppstår. Det innebærer en langtidsplanlegging, prioritering og vilje. Det forutsetter en klar sammenheng mellom ønsket tilstand og hvordan statens samlede maktmidler skal brukes for å komme tilbake til denne gjennom krise, krig og fasen etterpå. Militærmakt er bare én av disse maktmidlene, men normalt den viktigste i krise og krig.36 Forståelsen for krig er normalt liten i en folkevalgt regjering som ikke har vært nødt til å forholde seg til en. Vi har heller ikke en sterk militær tradisjon i Norge og Forsvaret har ikke hatt særlig prioritet i den politiske debatten siden den kalde krigen. Dette kan henge sammen med vår strategiske kultur.

Norges strategiske kultur

Alle nasjoner har sin særegne strategiske kultur, basert på historie og strategisk erfaring. Kultur kan sies å bestå av de gjeldende og overførbare oppfatninger, holdninger, tradisjoner, vaner og foretrukne metoder som er spesifikk til et geografisk avgrenset område. Kultur, også strategisk kultur, kan endres over tid. Men det tar tid og avhenger av at erfaringer blir absorbert, dekodet og kulturelt oversatt.37

Norges strategiske kultur er preget av at det siden Kalmarunionen i 1397 kun har vært om lag 100 år med fred og frihet. Vi har vært under danskene i over 400 år, svenskene i 90 og tyskerne i fem år. Vår historie er preget av en viss pragmatisme der vi har byttet troskap, mer eller mindre frivillig, mot relativ autonomi. Så lenge danskekongen lot oss være i fred ga ikke en gang en kraftig beskatning grunnlag for opprør, selv om Strilekrigen i 1765 førte til at «Futen vart mishandla så kraftig at han berre delvis kom tilbake i arbeid igjen …»38 I et av våre nasjonale epos, Norges Skaal, skrevet av Johan Nordal Brun i 1771, lød teksten: «Og naar vi først får blod på tann vi sødt om frihet drømme; dog vaagne vi vel opp en gang Og bryde Lænker, Baand og Tvang…» Teksten indikerer sterk kampvilje, men det ble aldri noe opprør å snakke om i Norge.

Norge har vært involvert i en rekke nordiske kriger, men nordmenn generelt var ikke spesielt berørt. Det ble gjort forsøk på å bruke makt for å skaffe selvstendighet i 1814 etter at Napoleon led sitt nederlag i Russland og ga Norge i krigsbytte til Sverige. Kampviljen ga seg derimot raskt når kronprins Karl Johan marsjerte inn med 45 000 stridsvante svensker. Dette til tross for at Johan Nordal Bruun, da biskop i Bergen, manet til kamp og mente vi ikke kunne gi oss før minst 20 000 nordmenn var falt. En annen prest, Niels Hertzberg, mente alle nordmenn som nektet å krige burde henrettes.39 Tvangsunionen med svenskene fungerte bra for de fleste helt til begrensningene ved ikke å ha eget utenriksvesen ble for stor. Etter noen spede forsøk klarte Norge på nær utrolig vis, og uten at et skudd ble avfyrt, å løsrive seg fra Sverige i 1905. Det er for øvrig mulig å argumentere for at utfallet både i 1814 og 1905 ble såpass bra som det ble på grunn av våre diplomaters evne til å gjennomføre forhandlinger. Diplomati er også makt, men diplomati uten en klar målsetning blir ofte ikke annet enn tom prat. Det er også et argument for at vi trenger mer strategi.

Under begge verdenskrigene forsøkte Norge å være nøytral med begrenset hell. Det ble foretatt et spedt forsøk på å stanse en underlegen tysk angrepsstyrke i 1940, men manglende politiske beslutninger, strategiske føringer og vilje førte raskt til at våpnene ble lagt ned. Fem års okkupasjon gjorde Norge paradoksalt nok godt.40 Vi fikk økonomisk vekst og etablerte viktig infrastruktur, i bytte mot relativt beskjedne tap. Norge mistet rundt 10 000 borgere under krigen (0,35%). Til sammenligning mistet Romania over 800 000 (3,3%), Ungarn 580 000 (5%) og Finland 97 000 (2,5%). Selv Canada som var langt unna stridighetene mistet over fire ganger så mange som Norge, med hele 43 000 (2,5%).

Selv om det er upopulært å snakke om, viser vår strategiske historie oss at nordmenn har sett det som lønnsomt å bøye seg for en overmakt. Selvfølgelig med noen hederlige unntak. Det er mulig å tenke seg at vår historie påvirker vår nasjonale adferd og dermed strategiske kultur. Det kan forklare en iboende motvilje mot seriøse diskusjoner om krig, krigføring og krigens offer. Det er oppsiktsvekkende hvordan offentlige dokumenter snakker om nøytrale ting som Forsvarets innsats, oppgaver som må løses, og evne til å håndtere et uforutsigbart trusselbilde.41 Selv Forsvarets fellesoperative doktrine (FFOD) sliter litt med å omtale kamp, strid og krigføring. Ingen har derimot utrykt denne avmakten bedre enn daværende leder av Kristelig Folkeparti, Valgerd Svarstad Haugland, med de berømte ordene «eg likar ikkje bomber, eg.» Ingen med vett i behold liker bomber, men historien viser at man fra tid til annen er nødt til å ta til våpen for å forsvare seg og sine interesser. Dessverre er det da slik at jo mindre man forbereder seg, dess verre er det å lykkes.

Vår strategiske kultur inngir en motstand mot å ofre norske liv for fred og frihet. Paradoksalt nok har vi ikke samme uvilje mot å ofre våre alliertes liv for samme sak. Vi forventer at amerikanere, briter og tyskere skal komme og rydde opp. Rydde opp betyr selvfølgelig krigføring, herunder anvendelse av vold, kamp og trefninger med tap av liv og ødeleggelser av infrastruktur som resultat.

Strategi og fredsforhandlinger

Mens et militært konsept forteller hvordan man kan lykkes med krigføring vil en strategi fortelle hvordan krigføringen kan bidra til sikre den overordnede nasjonale målsetning. Krigføring gjennomføres fordi politikk og dialog har feilet og partene befinner seg i en situasjon der det brukes militær makt. Når evnen til krigføring er uttømt må man tilbake til forhandlingsbordet. Graden av dialog og partenes posisjon i forhandlingen avhenger av styrkeforholdet.

Under fredsforhandlingene i Kiel i 1814 ble Norge avgitt fra Danmark til Sverige. Sverige hadde gjort en avtale med Russland og dette kravet var en del av det større diplomatiske oppgjøret etter Napoleons nederlag i 1812. Svenskene la militært press på Danmark og med alliert støtte var det i realiteten ikke noe danskekongen kunne gjøre. Det var for øvrig ingen nordmenn med på forhandlingene.42 Alle kriger tar slutt og som regel skjer det gjennom forhandlinger. En interessant observasjon er at nasjoner har større toleranse for å leve med uenighet før en krig enn etter en krig. Da er som oftest kravene kompromissløse.43 Uten vilje til kompromiss blir det relativ styrke som er avgjørende.

Etter 105 dager med intense kamper, 26 000 døde og 44 000 skadde måtte Finland gi seg mot den sovjetiske overmakten i mars 1940.44 Den sovjetiske utenriksminister Molotov dikterte fredsbetingelsene. Finnene måtte avstå landområder, akseptere jernbane til Norge og underskrive en gjensidig forsvarspakt med Sovjet. Etter noen dager med tøffe politiske diskusjoner, stor uenighet og desperate finske motangrep, ble fredsavtalen skrevet under den 12. mars.45 Selv om Finland var lovet alliert forsterkning hadde ikke finnene mulighet til å vente og var tomme for alternativer. Resultatet ble at rundt 10% av finsk territorium ble overført til Sovjet, og rundt 12% av den finske befolkning måtte relokaliseres. Finnene beholdt derimot sin uavhengighet, som var det aller viktigste for befolkningen. Det kan være at det var kraften i den finske motstanden som gjorde at Sovjet ikke annekterte landet, slik de hadde gjort med Estland, Latvia og Litauen. Finland påførte tross alt Den røde armé over 200 000 drepte og mange hundre tusen sårede i løpet av drøye tre måneder med krig.46

Det finnes nyere eksempler på ufordelaktige fredsforhandlinger. I 2014 gjennomførte pro-russiske styrker et kombinert angrep på en ukrainsk brigade i byen Zelenopillya. Etter tre minutter var 30 ukrainske soldater drept, flere hundre såret og utstyr til to bataljoner ødelagt. Dette skapte en mulighet for russerne, som fortsatte til byen Illovask, der de omringet og bombet ukrainske styrker. Tapene var så store at ukrainske myndigheter valgte å inngå fredsforhandlinger. Dette ble til Minsk-avtalen av 5. september 2014.47 I denne avtalen måtte blant annet Ukraina innrømme selvstyre til regionene Donetsk og Luhansk.48

Norske beslutningstagere må tenke tanken at Norge igjen kan risikere å havne i krig eller blir utsatt for press og må kjempe, sammen med allierte, om å forsvare det som er vårt. Det er en fordel å tenke gjennom hvordan en slik krig bør føres og hvordan den bør ende. Hvordan definerer vi i så fall seier? Hvordan definerer vi strategisk suksess? Har Norge en «teori for seier»? Seier i denne sammenheng må forstås som å returnere til den fred vi har i dag. Med mindre vår side fullstendig nedkjemper motstanderen vil det derimot trolig bli en fredsforhandling. Det er mulig å anta at den relative kraften mellom partene har betydning for både hvordan forhandlingene legges opp og hva resultatet kan bli. Dette bør ha noe å si for norsk overordnet sikkerhetsstrategi. Krigføringen har ingen verdi i seg selv, hvis den ikke kan omsettes til politisk gevinst. Hvordan nasjonens overordnede målsetning skal nås bør være mulig å lese ut av en strategi.

En overordnet sikkerhetsstrategi

Den pågående diskusjonen om Forsvaret er viktig for at Norge som en liten stat, inneklemt mellom flere stormakter, innrettes for å håndtere en fremtid med større grad av usikkerhet. Rammeverket for en diskusjon om strategi og forsvarskonsept er krig. Krig handler om bruk av, eller trussel om bruk av vold for å oppnå en politisk målsetning. Krigføring er betegnelsen på anvendelsen av militærmakt i krig. Målet med krig er å oppnå en fred som de berørte parter aksepterer. Fred i Norge omfatter suverenitet, økonomi, velferd og stabilitet. Ett forsvarskonsept kan forstås som grunntanken for hvordan en nasjon ser for seg å bruke militærmakt for å oppnå en strategisk målsetning. Konsepter er tanker og ideer om fremtiden og legger ofte føringer på materiellinvesteringer, utdanning og doktrine. Militære konsepter må settes i en kontekst der nasjonens overordnede sikkerhetsstrategi beskriver en helhetlig tanke om hvordan nasjonens samlede maktmidler må forberedes og anvendes i hele spennet fra fredstidsforberedelser, via innledende krisehåndtering, krigsoperasjoner alene og med allierte, samt stabilisering og tilbakeførsel til fredstid.

Norge har sin særegne strategiske kultur som gjør det vanskelig å diskutere ekstreme situasjoner som krig. Historien viser derimot at krig rammer alle nasjoner fra tid til annen. En krig har en start og en slutt. Slutten avgjøres ofte gjennom forhandlinger. Hvordan en part innretter seg før krigen og hvordan den opererer under krigen synes å ha innvirkning på utfallet av en fredsforhandling. Det er i dette lys Norge bør etablere en overordnet sikkerhetsstrategi.

En sikkerhetsstrategi vil kunne beskrive nasjonale forventninger til blant annet militærmakten og gjøre Forsvaret bedre i stand til å utvikle et overordnet forsvarskonsept som kan gi føringer på struktur, innretning, materiell, teknologi, doktrine, utdanning, og ikke minst hvilke tiltak som må forberedes i fred for å skape en nødvendig utholdenhet i krig. Grunnloven gir ingen alternativer. Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Det er vår oppgave og sørge for at det forblir slik i all fremtid.


Terje Bruoygard

Terje Bruøygard er oberstløytnant og jobber for tiden som militær studieleder ved det amerikanske marinekorpsets stabsskole i Virginia, USA. Før det var han sjef for Telemark bataljon. Bruøygard har også jobbet i Forsvarsdepartementets avdeling for Sikkerhetspolitikk. Han har hatt en rekke stillinger i Hæren, både i nord og sør, og har tjenestegjort både i Afghanistan og Irak. Av utdanning har Bruøygard Befalsskole og Krigsskole fra Forsvaret, og han har en mastergrad fra Marine Corps University i Quantico.


Fotnoter

  1. Øivind Østerud, Hva er krig? (Oslo: Universitetsforlaget, 2009), 14.
  2. Jim Storr, The Human Face of War (London: Continuum Books, 2009), 1.
  3. Colin S. Gray, Another Bloody Century (London: The Orion Publishing Group Ltd, 2005), 37.
  4. Colin S. Gray, Another Bloody Century, 37.
  5. Angelo Codevilla and Paul Seabury, War, Ends and Means (Washington, D.C.: Potomac Books, 2006), 15.
  6. Margaret MacMillan, Paris 1919, Six months that changed the world (USA: Random House, 2003), ix.
  7. David Fromkin, A peace to end all peace: The fall of the Ottoman empire and the creation of the modern Middle East (New York: Henry Holt and Company LLC, 1989), 19.
  8. The Legatum Institute, The Legatum Prosperity Index 2019.
  9. Caspar Weinberger, Fighting for Peace: Seven Critical Years in the Pentagon (New York: Warner Books, 1990), 431.
  10. Jim Storr, The Human Face of War (London: Continuum Books, 2009), 8.
  11. Forsvaret, Forsvarets Fellesoperative Doktrine 2014, 48.
  12. U.S. Marine Corps, Introduction to Concepts.
  13. Iver Johansen, Hans Olav Sundfør og Erlend Øby Hoff, Fremtidens landmakt – veivalg mot en fremtidig landmakt i balanse, FFI-rapport 2012/00355 (Forsvarets Forskningsinstitusjon 5. september 2012), 38.
  14. Forsvaret, Forsvarets Fellesoperative Doktrine (FFOD), 2014, 195.
  15. Richard Simpkin og John Ericksen, Deep Battle: The Brainchild of Marshal Tukhaskevskii (London, UK: Brassey´s Defence Publishers, 1987), 24.
  16. Harriet Fast Scott and William F. Scott, eds. The Soviet Art of War: Doctrine, Strategy, and
    Tactics (Boulder, Colorado: Westview Press, 1982), 29,44.
  17. David M. Glantz, Soviet Military Operational Art: In pursuit of deep battle (London, England:
    Frank Cass, 1995), 79.
  18. Max Boot, Invisible Armies. An Epic History of Guerilla Warfare from Ancient Times to the Present (New York, USA: Liveright Publishing Cooperation, 2013), 565.
  19. William S. Lind, Maneuver Warfare Handbook (Boulder, USA: Westview Press, 1985), 2.
  20. Robert Leonard, The art of Maneuver Warfare, Maneuver Warfare Theory and AirLand Battle (Novato, California: Presidio Books, 1991),19.
  21. The United States Army, The U.S. Army in Multi-Domain Operations 2028 (Tradoc Pamphlet 525-3-1, 6. December 2018), 17.
  22. U.S. Navy, Littoral Operations in a Contested Environment, 2017.
  23. U.S. Marine Corps, Expeditionary Advanced Base Operations (EABO) Handbook, 2018.
  24. The Department of Defense, Summary of the 2018 National Defense Strategy: Sharpening the American Military´s Competitive Edge (Washington D.C., 2018).
  25. Kjell Inge Bjerga og Håkon Lunde Saxi, «Behovet for et norsk forsvarskonsept», IFS Insights 8/2018, 1.
  26. Colin S. Gray, Modern Strategy (Oxford University Press, New York, 1999), 17-22.
  27. Lawrence Freedman, Strategy. A History (Oxford University Press: New York, USA, 2013), xi.
  28. Forsvaret, Forsvarets fellesoperative doktrine, 9.
  29. Colin S. Gray, Modern Strategy (Oxford University Press, New York, 1999), 162.
  30. Norges Offentlige Utredninger 2003:19, Makt og Demokrati. Sluttrapport fra Makt- og demokratiutredningen (Oslo, 2003), 11.
  31. Lawrence Freedman, Strategy. A History (Oxford University Press: New York, USA, 2013), 372.
  32. Forsvarsdepartementet og Justis- og Beredskapsdepartementet, Støtte og samarbeid. En beskrivelse av totalforsvaret i dag (Oslo, 8. Mai, 2018), 16.
  33. David A. Baldwin, “Power Analysis and world politics: New trends versus old tendencies”, World Politics 31, no 2 (1979), 162.
  34. Stortinget, Innstilling fra Undersøkelseskommisjonen av 1945, Bilag Bind II (H. Aschehoug og CO: Oslo, 1947), 65.
  35. Forsvarsdepartementet og Justis- og Beredskapsdepartementet, Støtte og samarbeid. En beskrivelse av totalforsvaret i dag (Oslo, 8. Mai, 2018), 10.
  36. Colin S. Gray, Fighting Talk. Forty Maxims on War, Peace and Strategy (Westport, USA: Potomac Books, 2009), 82.
  37. Colin S. Gray, Modern Strategy (Oxford University Press, New York, 1999), s. 131-132.
  38. Svein Eide, «Strilekrigen og Harmonien», Bergensposten 2/2015, s. 13.
  39. Morten Nordhagen Ottosen, «Våpenhvilen som hindret total krig», VG.no, 14. august 2007.
  40. Bård Amundsen, «Krigen fjernet det norske klassesamfunnet», Forskning.no, 27. april 2017.
  41. Forsvarsdepartementet, Evne til Innsats: Strategisk konsept for Forsvaret, 2009.
  42. Odd Arvid Storsveen, «Den uakseptable Kieltraktaten», Norgeshistorie.no, sist endret 28. november 2019.
  43. Fred Charles Iklé, Every War Must End (New York, USA: Columbia University Press, 1991), 9.
  44. Gordon F. Sander, The Hundred Day Winter War. Finland´s Gallant Stand against the Soviet Army (Kansas, USA: University Press of Kansas, 2013), 337.
  45. Gordon F. Sander, The Hundred Day Winter War. Finland´s Gallant Stand against the Soviet Army, 322.
  46. Vesa Nenye, Peter Munter & Toni Wirtanen, Finland at War. The Winter War 1939-40 (Oxford, UK: Osprey Publishing, 2015), 283.
  47. Amos Fox, “The Russian-Ukrainian War: Understanding the dust clouds on the battlefield”, Modern War Institute, January 17, 2017.
  48. United Nations Peacemaker, Protocol on the results of consultations of the Trilateral Contact Group (Minsk Agreement), 2014.